På disse nettsidene (flaatenbjork.no) er det ikke et krav som sådann at man bruker fullt navn. Har man en enkelt spørsmål til en av forestillingene eller lignende er det ikke så viktig for meg at forfatteren av innlegget står frem med fullt navn. Når man derimot ønsker å ytre seg om rett og galt, og så til de grader slår sannheten i bordet, slik det synes som du gjør, mener jeg det er viktig at du fremstår med fullt navn.

I innlegget ditt hevder du at Amundsen representerer et «USA-servilt, jødeelskende, kristenfascistisk parti». Det er en ganske kraftig påstand. Gidder du forsøke begrunne denne?

Men han har noen poenger:
a) Islam har behov for reformer og sitt «Life of Brian». Så lenge de ikke kan le av profeten Muhammed så er de farlige. Alle som ikke kan le litt av seg selv er farlige.
b) Religion som politikk er farlig. Men det gjelder i like stor grad kristne, og Amundsen representerer selv et USA-servilt, jødeelskende, kristenfascistisk parti. Religion i politikken gir krig og ufred.

Du har imidlertid rett i at religion kan være et gode for individet. Om det brukes til selvinnsikt, refleksjon, filosofering om det udokumenterbare og vanskelig tilgjengelige. Individet kan finne kraft i religioner til å komme seg ut av rusmisbruk, fattigdom eller over andre «kneiker» i livet.
Når man begynner å bruke dette til å få makt over andre, da er man imidlertid over på feil bane. Både kristendom, jødedom og islam har dette makmisbruk innebygget, fordi det er monoteistiske religioner som tilbyer en sannhet på alt. Det er superlett å misbruke av enhver maktkåt tulling, om det er i Knutby eller i en presidentstol.
Amundsen bruker selv kristendom til å få egen makt, og unnskylder moderne kristendom mens han demoniserer islam. Begge religioner er like ille, og baserer seg på nøyaktig samme gudsbilde.

Tusen takk for tilbakemelding. Anders fortalte meg han hadde snakket med deg, og jeg er glad for å høre at det hjalp

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier om å være redd for å bli som din far. Selv har jeg også gått rundt å vært redd for at kanskje jeg også er manisk depressiv. Og det er ikke noen god tanke. I tunge studer, når livet ikke er så gøy, kan det være ekstra vanskelig å la være å tenke på seg selv som unormal eller syk. Jeg synes det er viktig å huske på at alle mennesker har perioder hvor man sliter, man er ikke syk av den grunn, man er bare et menneske.

Om det er noe mer, så bare ta kontakt!!

mvh.jarl

Når det gjelder hvorvidt skuespillerne skulle gått tilbake til stykket, eller ikke, så er dette noe vi allerede har diskutert mye.

Om det er slik at denne Jarl-karrakteren har skrevet å satt opp forestillingen kun for å bearbeide sitt forhold til sin far, så synes jeg ikke det er riktig å la ham få fullføre prosjektet. Da synes jeg det heller ikke er riktig at skuespillerne skal gå tilbake til stykket og få spille ferdig forestillingen. Det er jo ikke slik at en kan hyre inn andre til å bearbeide sine egne traumer, dette er noe man må gjøre selv. Derfor er det også Jarl-karrakteren som avslutter forestilingen.

Muligens blir forestillingens slutt litt utydelig av denne grunn, men jeg synes allikevel det blir litt feil å la hele krisen løse seg på én, to, tre bare for at publikum skal få en følese av konkusjon og avrunding.

Som prinsipp lar jeg det riktignok alltid være mulig å gjøre endringer på forestilling, selv etter at den har spilt mange mange ganger. Jeg skal tenke litt på din tilbakemelding, kanskje du har rett, kanskje er det noe som er uklart..? Var det klart?

Vennlig hilsen
.jarl flaaten bjørk

For meg er det ikke noe poeng i seg selv at publikum skal tro at alt som skjer er «ekte». Det er jo planlagt alt sammen, og det vet man jo egentlig som publikum. Det som er viktig er at publikum opplever det første øyeblikket av utrygghet og ustabilitet på situasjonen.

I skrivande stund vurderer jeg å gjøre endringer på forestillingen som gjør dette klarere.

mvh
.jarl

Når det gjelder valg av spillestil, så er dette noe som jeg mener er nært knyttet til stykkets tematikk. Forestillingen dreier seg på mange måter om en mann, jeg Jarl, som sliter med å forstå sin egen barndom og sitt eget forhold til sin fars sykdom.

Jeg sier dette bare fordi det ikke skal virke som om det metafiksjonelle er en kvalitet i seg selv. Det metfiksjonelle er, for meg, først og fremst et virkemiddel for å skape forestillingen og ikke en form jeg må bruke i alle forestillingene mine, om du skjønner?

Det jeg ønsket å få til med bruddet i GALSKAPSPROSJEKTET var å gjenskape den utryggheten man som barn og ungdom kan oppleve om man lever under ustabile oppvekstforhold. Jeg ønsker å iscensette uttrygheten, og dette forsøker jeg å få til ved å skape en situasjon der publikum faktisk opplever at de er uttrygge på hva som skjer, og den situasjonen de er oppe i.

Når det gjelder din kritikk om spillestil etter bruddet, så skal jeg ta dette med meg. Det er hele tiden en ballanse mellom det å gå sterkt ut og det å gjøre spillet så naturalistisk som mulig. Om regissøren, jeg, går veldig kraftig ut mot Anders vil dette også kunne innebære en høyre grad av «spill», om du skjønner hva jeg mener?

Når det gjelder det å slenge kommentarene på «måfå», så er jeg ikke helt sikker på om jeg forstår deg, men her er det en avveining om hvorvidt publikum skal forstå at det er et spill eller ikke. Går regissøren, jeg, for sterkt ut mot Anders, kan dette også virke kunstig og «spilt».

Slik jeg forstod var det noen elever, fra musikk, som ikke hadde forestått at det var spillt i det hele tatt, det hadde vært morsomt å få høre mer om hva de fikk ut av forestillingen!