Dette er en stor dag. Idag er nemlig manus til forestillingen Uten Genser ferdig, og det er nesten scenografien også. Det vil si, manus kommer nok til å endres en hel del, men det er ganske fantastisk å ha forestillingens strekk, fra begynnelse til slutt, klar før prøvene begynner. I de tidligere prosjektene mine har det vært en uttalt målsetning å utvikle manus underveis, men i dette prosjektet har jeg tatt et bevisst valg om å forsøke det motsatte, bare for å se hva dette gir til prosessen. I de tidligere prosessen har jo skuespillerne påvirket manusutviklingen i stor grad, så det blir spennende å begynne å jobbe med skuespillerne denne gangen.
Vi 
begynner prøver med skuespillerne mandag 30. april i Sorialabs lokaler på Torshov, og i skrivende stund satser jeg på å ha første prøvevisning for publikum allerede fredag 11. mai kl 13.00. Så om du er interessert i å komme på visning, ta kontakt (via sidens kontaktskjema e.l.) så sier jeg ifra om det blir noe av.
Forestillingen kommer til å ha premiere onsdag 20. juni på Fyrhuset i Lodalen og forestillingens tema er, som jeg tidligere har nevnt på disse sidene, frihet, provokasjon og krenkelse. Mye av Uten Gensers dramaturgi er løst ved å hente inspirasjon fra arbeidet med Seksuell Empati vol. 1 – Handlinger.
På bildene: scenograf Jennie Hagevik Bringaker og teknisk hødving Kristjan Belgau snekrer scenografi.
Og her, kjære publikum, kan du eksklusivt lese åpningen av forestillingen Uten Genser:
E (på nederlandsk):
Er det noen som forstår hva jeg sier?
Publikum svarer, eller ikke svarer.
E (på nederlandsk):
Om det er noen her i salen som forstår nederlandsk, ber vi om at disse rekker opp hånden nå.
Publikum svarer, eller ikke svarer.
E (på nederlandsk):
Om to eller flere i salen snakker nederlandsk vil dere nemlig utgjøre en språklig minoritet, og vi vil i så fall forsøke å legge forestillingen til rette for dere.
Forstår dere?
Publikum svarer eller ikke svarer
Pause
E (på trøndersk):
E det non som forstå ka æ sei, elle?
Rekk opp hånda den som forstår!
Pause
Publikum rekker opp hånda.
E (på trøndersk, om noen rekker opp hånda):
Det e kjæmpebra det kara!
E beveger seg rundt høyre kant av dansematta, sett fra salen, og forsvinner til slutt bak den store veggen.
Lys: Salen legges i mørke. Nytt lys: Lys skrått inn bakfra?
Lyset er fint og poetisk, med lange skygger og høy kontrast (svart/hvitt).
K står på bakscenen, bare så vidt synlig i lyset.
Lang pause
K (til pub):
Alle har vi en eller annen gang hatt foreldre.
Vært en del
av en familie.
Ligget i mors mage
og engang tilhørt et hjem
K tar noen skritt frem
K (til pub):
Alle har vi gått på skole
og deltatt i et fellesskap
Vi har alle
en eller annen gang
uten å ville si det høyt
hatt jævlig vondt
Pause
K strekker litt på nakken
Kort pause
K:
Jeg venner meg
til å dele det opp
Jeg venner meg
til å takle alle disse småtingene
som egentlig ikke betyr noen verdens ting.
Jeg takler det å stå opp hver eneste morgen.
Lys: blått lys og skygge, harde kontraster. Et lite rødt blinkende lys.
K hever hendene over hodet.
Slipper dem ned.
Gjør en bevegelsessekvens. Denne skal jeg lage et fysisk utkast til.
Stikkord for sekvensen er vondt i kroppen.
K (til pub):
Vi omgir oss med
venner og uvenner.
Guttegjenger.
Og ensomhet.
Hver dag.
Hele året.
Det å ha vondt i magen.
Det å ha sitt eget rom med fire vegger og en dør man kan lukke.
I Norge.
Innrammet i hjemmet.
K tøyer nakken, fortsetter bevegelsessekvensen – stikkord; vondt i kroppen.
K (fortsetter):
Alle har vi noen ganger stiv nakke og alle har vi hørt disse småtingene som blir sagt,
men som egentlig ikke betyr noen verdens ting, og som vi av en eller annen jævla grunn ikke klarer å glemme.
(roper): Jeg skulle faen meg ønske jeg hadde vokst opp på vestbredden eller gazastripen eller krigsherjede Afganistan eller noe sånt helvetes sted!!
Herreguud, jeg skal faen meg … ÅH! Knuse noe eller.. sprenge meg selv eller…
ÅH! Herreguud jeg skulle ønske jeg greide å puste normalt!
Åh!! Herregud, herregud, herreguuuud!