I forbindelse med at jeg nå er i gang med å lage en forestilling som tematiserer rettferdigheten i norsk asylpolitikk og lengeværende asylbarn, har jeg i dag møtt Faridas støttegruppe, rektor ved Dokka barneskole Bjørn Saur og Faridas lærer Kari Odden Haugen.
Det var sterkt å høre dem fortelle om hvordan Farida natt til fredag 13. februar i år, ble hentet av politiet og om hvordan Faridas mor Noorya Muhsini forvilt ringer rektor Bjørn midt på natten i håp om å få hjelp. To dager senere, på valentines day lørdag 14. februar, sender norske myndigheter familien på tre ut av landet.
Farida er en jente på 9 år, født i Iran av Afganske foreldre på flukt. Hun er idag dypt fortvilet og gråter hver dag etter å ha blitt tvangsreturnert til Afganistan, et land hun aldri tidligere har bodd i. Se det gripende intervjuet med Farida i Kabul på NRK Østnytt her.
Faridas foreldre kommer begge fra Afganistan, og ble forelsket uten sine familienes samtykke. Moren skulle egentlig vært giftet bort til en annen mann. De måtte derfor flykte fra Afaganistan, og da Farida var 6 år ankom hun Norge, sammen med sin mor Noorya. De ble innvilget opphold som enslig forsørgende, ettersom faren, Hafiz, hadde forsvunnet fra familien underveis i flukten til Norge. I første avhør forteller Noorya norske myndigheter at mannen er borte, noe norske myndigheter oppfatter at betyr at mannen er død (noe Noorya forsåvidt også er redd for at han kan være, men ikke vet). Året er 2011 og norske myndigheter innvilger Noorya og Farida opphold i Norge.
Da Farida begynner på Dokka barneskole i januar 2012 kan hun etter 6 måneder på asylmottak allerede mye norsk. Det viser seg i det hele tatt raskt at hun er en svært skarp elev, og fremtiden ser lys ut for Farida og moren. I 2013 dukker imidlertid pappaen til Farida plutselig opp på Dokka barneskole. Han møter sin datter igjen, og gleden er stor. Men her begynner også nedturen. For med farens ankomst bestemmer UNE seg for å se på oppholdstillatelsen på nytt, og anklager samtidig Faridas mor for å ha løyet om farens død. Kort tid etter blir familien varslet om utkastelse.
Samtidig blir Farida flinkere og flinkere på skolen, knytter bånd og får gode venner på Dokka. Intill de på valentines day 2015 blir kastet ut av landet.
Jeg vet ikke om Faridas mor har løyet eller snakket sant. Et ikke umulig scenario er jo også at moren faktisk trodde han var død? Og om hun faktisk har løyet; hvem ville vel uansett ikke løyet for å beskytte sitt barn i en situasjon som den hun var i?
Ifølge støttegruppa er det imidlertid ingenting som tyder på at hun har gjort det. UNE har på sin side heller ikke lagt frem noen bevis for at hun har løyet (utover det at faren jo beviselig lever). UNE har simpelthen bestemt seg for at moren løy i det første intervjuet og at familien derfor skal kastes ut av landet. Norske myndigheter, anført av UNE, viser seg her fra sin desidert dårligste side. I 2011 innvilget norske myndigheter Farida opphold. I 2015 straffer de det samme barnet for at faren lever. Er dette en ansvarlig og rettferdig asylpolitikk?
Farida er idag i Afganistan. Hun spiser ikke. Hun mister vekt for hver dag som går. Hun går ikke utenfor døren. Hun er livredd menn med pistoler. Hun ønsker ikke gå med hijab. Hun vil ikke spise afgansk mat. Farida føler seg norsk. Hun har kun norske venner. Hun snakker med læreren sin på telefon en gang i uka og gjør fortsatt lekser i lekseboka fra Dokka skole. Farida snakker ikke noen annet språk enn norsk. En gang var hun en blid og skoleflink norsk jente, men nå er hun en deprimert jente i et fremmed land. En gang innvilget norske myndigheter henne en norsk fremtid, men nå har norske myndigheter fratatt henne alle drømmer og fremtidsutsikter.
Om det var slik at moren løy i 2011, så har UNE latt seg lure, og da må også UNE ta ansvar for at barnet nå er blitt norsk. Norske myndigheter har ingen rett til å trekke teppet under beinet på en velfungerende og skarp norsk jente fra Dokka.
Espen Ottesen stiller opp søndagens Aftenposten (7. feb 2016) «humanister» og «realister» som motpoler i den norske innvandrings- og integreringsdebatten, men er det riktig at det å ønske å hjelpe medmennesker i nød bærer preg av mindre realisme enn å ønske å begrense hjelpen?
t jeg er veldig glad og godt fornøyd med turneen. Oppland er et bra fylke å turnere i og jeg merker at vi faktisk har fått til noe her med denna forestilligen. Det er godt. Dagens andreklasse storkoste seg, og det gjorde vi også.
