Etter 3 
uker med prøver i Gøteborggata 12 tar vi nå en pause til over påske. Prøvene har gått over all forventning, allerede etter disse ukene har vi produsert nok materiale til en 55 minutters forestilling. Og ikke bare det, materialet fungerer godt også. Så godt at vi nå satser på en lesning på Dramatikkens Hus en gang over påske og forestillinger i samme hus til høsten.
Forestillingen er ferdig i midten av mai.
Hei! 🙂
Dere var på skolen vår her på Vestby VGS. Og må bare si at det var en fantastisk forestilling. Tårene presset på fra første stund. Min far har også bipolar lidelse. Så derfor fikk denne forestillingen et sterkt inntrykk på meg. Og hvertfall på slutten da han som var «regissør» fikk spørsmål om at han var helt lik faren sin så fikk det enda større inntrykk på meg siden jeg er livredd for at jeg skal bli som pappa. Fint å høre at jeg ikke er alene om å ha en slik pappa. Super forestillig som ga sterkt inntrykk på meg. Læreren min måtte følge meg til helsesøster etter forestillingen også fikk jeg lov av henne å snakke med en av dere. Så jeg fikk snakket med Anders og det er jeg veldig glad for 🙂
Hei Heidi!
Tusen takk for tilbakemelding. Anders fortalte meg han hadde snakket med deg, og jeg er glad for å høre at det hjalp 🙂
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier om å være redd for å bli som din far. Selv har jeg også gått rundt å vært redd for at kanskje jeg også er manisk depressiv. Og det er ikke noen god tanke. I tunge studer, når livet ikke er så gøy, kan det være ekstra vanskelig å la være å tenke på seg selv som unormal eller syk. Jeg synes det er viktig å huske på at alle mennesker har perioder hvor man sliter, man er ikke syk av den grunn, man er bare et menneske.
Om det er noe mer, så bare ta kontakt!!
mvh.jarl
jeg vil begynne med å si at jeg synes forestillingen var veldi god. jeg var i begynnelsen ganske sjokert når dere begynte å bryte men jeg skjønte ganske fort at spillestilen var metafiksjon. jeg syntes det var spennede å se hvordan rollene endret seg fra når de var skuespillerene og når de spilte stykket. særlig han som spilte sønnen hadde en veldig kontrast når han var sønnen og når han var skuespilleren. dette syntes jeg var veldig fint og jeg skulle jerne også sett att det var mer og større kontraster for å forsterke hva de forsjellige virkelig mener om hva de spiller. jeg synes også at dere kunne gått mer tilbake til stykket fordi når dere brøt nå så ble jeg sittende og vente på att dere skulle begynne og jobbe igjen og att det skulle skje mer ting ettervert som stykket utviklet seg. jeg synes også att dere kunne hat en tydligere avslutning. kansje ikke sånn att alt runnes av for det er fint at vi blir sittende igjen og lure og ha masse uløste problemer. men dere burde fremdeles ha en tydligere slutt. jeg synes også det hadde vert mer spennende om dere brukte publikum enda mer.
takk for meg Mvh Maia
Hei Maja
Utrolig hyggelig å høre at du syntes forestillingen var god!
Når det gjelder hvorvidt skuespillerne skulle gått tilbake til stykket, eller ikke, så er dette noe vi allerede har diskutert mye.
Om det er slik at denne Jarl-karrakteren har skrevet å satt opp forestillingen kun for å bearbeide sitt forhold til sin far, så synes jeg ikke det er riktig å la ham få fullføre prosjektet. Da synes jeg det heller ikke er riktig at skuespillerne skal gå tilbake til stykket og få spille ferdig forestillingen. Det er jo ikke slik at en kan hyre inn andre til å bearbeide sine egne traumer, dette er noe man må gjøre selv. Derfor er det også Jarl-karrakteren som avslutter forestilingen.
Muligens blir forestillingens slutt litt utydelig av denne grunn, men jeg synes allikevel det blir litt feil å la hele krisen løse seg på én, to, tre bare for at publikum skal få en følese av konkusjon og avrunding.
Som prinsipp lar jeg det riktignok alltid være mulig å gjøre endringer på forestilling, selv etter at den har spilt mange mange ganger. Jeg skal tenke litt på din tilbakemelding, kanskje du har rett, kanskje er det noe som er uklart..? Var det klart?
Vennlig hilsen
.jarl flaaten bjørk
Hei! Jeg synes forestillingen deres begynte ganske tregt, nesten litt dokumentar-aktig med noen dramatiseringer av hendelser. Derimot synes jeg dere fikk et veldig fint avbrekk da regissøren blandet seg og metafiksjonen begynte. Jeg personlig synes det var litt voldsomt, det hadde vært gøy om vi hadde vært i tvil, var de bare dårlige og hadde mange problemer eller var dette med i skuespillet. Samtidig fikk dere med mange overraskelsende scener hvor dere klarte å skremme oss eller få helt uventede vendinger.
Hei Caroline!
Det er ganske interessant at dere opplevde forestillingen så forskjellig, mens John-Tore Evensen ønsker seg flere sterkere reaksjoner (om jeg forstår ham rett) ønsker du deg mer nedtonede situasjoner.
For meg er det ikke noe poeng i seg selv at publikum skal tro at alt som skjer er «ekte». Det er jo planlagt alt sammen, og det vet man jo egentlig som publikum. Det som er viktig er at publikum opplever det første øyeblikket av utrygghet og ustabilitet på situasjonen.
I skrivande stund vurderer jeg å gjøre endringer på forestillingen som gjør dette klarere.
mvh
.jarl
Hei.
jeg så på forestillingen deres i dag (13.09.2011) på jessheim vgs. Syntes det var en kjempe spennende spillefom dere spilte i. Selv om jeg og klassen min har lært litt om denne spillestilen, så skjønte jeg ikke helt med en gang hva som faktisk skjedde. Jeg trudde at det hadde skjedd en feil og at dere bare skulle ta scenen om igjen. Etter en stund gikk det opp for meg at det var en metafiksjon.
Selv om det var mange der som ikke vet hva en metafikjon er, trur jeg det gikk opp for de at «avbrekket» var med i spillet, siden dere dro det ut helt til slutt, og ikke gikk tilbake til handlingen om den syke faren.
Jeg synes at alt dere gjorde virket veldig troverdig, gode skuespillere og en god oppbygning av stykket.
Hyggelig at du likte spillet og syntes det var troverdig hele veien!
Når det gjelder valg av spillestil, så er dette noe som jeg mener er nært knyttet til stykkets tematikk. Forestillingen dreier seg på mange måter om en mann, jeg Jarl, som sliter med å forstå sin egen barndom og sitt eget forhold til sin fars sykdom.
Jeg sier dette bare fordi det ikke skal virke som om det metafiksjonelle er en kvalitet i seg selv. Det metfiksjonelle er, for meg, først og fremst et virkemiddel for å skape forestillingen og ikke en form jeg må bruke i alle forestillingene mine, om du skjønner?
Det jeg ønsket å få til med bruddet i GALSKAPSPROSJEKTET var å gjenskape den utryggheten man som barn og ungdom kan oppleve om man lever under ustabile oppvekstforhold. Jeg ønsker å iscensette uttrygheten, og dette forsøker jeg å få til ved å skape en situasjon der publikum faktisk opplever at de er uttrygge på hva som skjer, og den situasjonen de er oppe i.
Jeg må si at dette er noe av det beste jeg har sett! Det var herlig gjennomført og jeg lurte mer enn èn gang på når det var spill eller om skuespillerne var seg selv. Jeg tror nok at alle koste seg veldig mye selv om de ikke skjønte alt som foregikk fikk jo alle seg en egen opplevelse av en følelsesladet forestilling!
For å gi litt konstruktiv kritikk til ensemblet vil jeg si at jeg savnet en sterkere reaksjon på det regissøren sa og gjorde mot «Anders» når han gjorde feil i scene 3. og at dere kanskje slenger kommentarene ut mer på «måfå» for jeg kunne nesten sitte å vente på dem siden jeg visste de ville komme etter en stund. Det hadde også vært en sterkere opplevelse av forvirring blant publikum hvis dere gikk tilbake til spiller etter at dere brøt. For når dere brøt så brøt dere gjennom hele forestillingen. Hvis dere gikk tilbake og «anders» klarte scene 3 og så bryter det igjen!
Forestillingen var fantastisk og jeg koste meg veldig !
takk skal dere ha!!
Takk for det!
Det var hyggelig å høre at du likte forestillingen 🙂
Når det gjelder din kritikk om spillestil etter bruddet, så skal jeg ta dette med meg. Det er hele tiden en ballanse mellom det å gå sterkt ut og det å gjøre spillet så naturalistisk som mulig. Om regissøren, jeg, går veldig kraftig ut mot Anders vil dette også kunne innebære en høyre grad av «spill», om du skjønner hva jeg mener?
Når det gjelder det å slenge kommentarene på «måfå», så er jeg ikke helt sikker på om jeg forstår deg, men her er det en avveining om hvorvidt publikum skal forstå at det er et spill eller ikke. Går regissøren, jeg, for sterkt ut mot Anders, kan dette også virke kunstig og «spilt».
Slik jeg forstod var det noen elever, fra musikk, som ikke hadde forestått at det var spillt i det hele tatt, det hadde vært morsomt å få høre mer om hva de fikk ut av forestillingen!
En musikkelev i klassen min sier at det han lærte mest av var ikke handlingen, men at det kunne gjøres så naturlig at det kunne virke som på film. Han trodde ikke at den delen dere spilte dere selv var med i stykket 🙂 han mente at ensemblet deres var veldig fint og at dere spilte fint med hverandre! Han kan ingenting om metafiksjonell dramaturgi, men han koste seg gjennom stykket og han syns det var morsomt til tider 🙂
Takk for tilbakemelding!
Det er veldig nytting og jeg har gjort noen forandringer med bakgrunn i det dere har sagt 🙂
mvh.jarl