Kandisia

Kandisia er en forestilling for barn fra 6 til 9 år som problematiserer ulike perspektiv på rettferdighet, og rettferdigheten i norske myndigheters praksis med tvangsretur av asylbarn.

Er det rettferdig å la asylbarn få bli i landet?
Eller er det tvert imot mest rettferdig at asylbarna må reise hjem, sammen med sine foreldre, tilbake til landet de kom fra, all den tid foreldrene med overlegg har løyet seg til opphold i landet?

Perspektivene på rettferdigheten i disse sakene er komplekse og sammensatt. I denne forestillingen deltar publikum på gulvet sammen med skuespillerne i lek og rollelek. Publikum, som er barn i alderen fra seks til ni år, blir tildelt rollen som innbyggere av det fiktive landet Kandisia og blir kjent med jenta Kakadue. Kakadue har fått opphold i Kandisia som flyktning fra det krigsherjede landet Syrimando.

Det viser seg imidlertid at faren til Kakadue har løyet om hvor de kommer fra og myndighetene beslutter derfor å kaste familien ut av Kandisia. Folket, altså publikum, blir invitert med til “den lovgivende forsamling”. Her reflekterer publikum og skuespillerne rundt hva som er mest rettferdig. Er det mest rettferdig å la Kakadue få bli boende eller sendes hjem? Folket blir gitt muligheten til å endre lovene eller la lovene være som de er.

Scenekunst om samtiden for de aller minste på barneskolen

Med forestillingen Kandisia ønsker Flaatenbjørk kompani å lage scenekunst for barn fra seks til ni år som tar for seg en meget aktuell problemstilling i dagens Norge, nemlig norske myndigheters praksis med tvangsretur av asylbarn. Kompaniet ønsker å utforske ulike perspektiv på rettferdighet.

Fra kompaniets side er det ikke noe mål at barna skal velge enten at Kakadue skal få bli eller at hun må reise. Forestillingene som ender med at Kakadue må dra er vel så interessante som de forestillingene som ender med at hun får bli.

Barna får delta og si sin mening

Kandisia er laget for å spilles i gymsaler og har et interaktivt formspråk. Publikum deles inn gult, rødt og blått lag og slippes inn gruppevis. De blir invitert til å leke leker sammen med skuespillerne, og sammen leker barna og skuespillere har’n (sisten), rødt grønt lys, kongen befaler og hermegåsa. Gjennom denne leken og annen rollelek, der barna blir tildelt rollen som det kandisiske folket, blir publikum kjent med jenta Kakadue (spilt av Solveig Laland Mohn), som kom til Kandisia i båt fra den fattige verdensdelen Eistenmudt da hun var liten. Publikum blir også kjent med de to vennene hennes, Lukas og Fredrik (spilt av Anders Rummelhoff og Jarl Flaaten Bjørk). Etterhvert blir barna også tildelt rollen som Kakadues, Lukas og Fredriks medelever.

I den lovgivende forsamling diskuteres rettferdigheten i tvangsretur av asylbarn. Vi forsøker å belyse både myndighetenes argumentasjon og Kakadues argumentasjon. Publikum blir gitt muligheten til å komme med forslag til eventuelle nye lover eller foreslå at lovene skal være som de er.

Forestillingen har flere improviserte deler og ender ulikt avhengig av hvorvidt den lovgivende forsamling beslutter at Kakadue får bli eller må reise. Mener barna det er mest rettferdig at familien reiser avsluttes forestillingen med et farvel til Kakadue. Foreslår det kandisiske folket en lov som

sier at Kakadue får bli i landet avsluttes forestillingen med at Kakadue får bli.

Kandisia har Flaatenbjørk kompani å lage scenekunst for barn fra seks til ni år som tar for seg en meget aktuell problemstilling i dagens Norge, nemlig norske myndigheters praksis med tvangsretur av asylbarn. Kompaniet ønsker å utforske ulike perspektiv på rettferdighet.