Å tenke struktur
Under mandagens visning merket vi fort at det ikke var noe vanskelig å få med seg barna på å leke Har’n (sisten). Det slo oss at det å leke leker funker som bare det om du vil ha med deg barna inn i en likestilt situasjon. Samtidig merket vi også at det var fort gjort å miste kontrollen.
Dette med å miste, gi og tape kontrollen merker vi med en gang er et sentralt spørsmål i arbeidet med interaksjon og medvirkning. Skal publikum medvirke, uten å bare bli manipulert til å tro de medvirker, er man nødt til å gi ifra seg kontrollen. Men hvor langt kan vi gå? Og hvor langt bør vi gå? Og hvordan kan vi lage en struktur der publikum noen ganger er frie og noen ganger blir ledet av oss?
Vi brukte både tirsdagen og onsdagen i studio på å rendyrke en struktur bestående av leker. Tanken er at om vi lager en struktur bestående velkjente leker, så vil barna både kunne ha det gøy, og samtidig «improvisere» fritt. Vi, som skuespillere, kunne i tilegg bruke leken til å spille ut scener om rettferdighet.
Strukturen vi kom frem til på var omtrent som følger:
1) Har’n
2) Stiv heks
3) En to tre grønt rødt lys
4) Gruppen deles i 3 grupper – Kort monolog for hver gruppe
5) Distputt om hvilken lek vi skal leke (som inkluderer publikum)
6) Hermegåsa
7) Nasjonaltog
8) Nasjonaldagstale (holdt av skuespillerne og/eller barna)