Kandisia på Faridas skole

Dokka barneskole er en veldig bra skole altså. Det må jeg si: Taco servert i gymsalen!
Det er ikke ofte vi får servert taco på skolene.

Igår, torsdag 12. november, spilte vi Kandisia for Faridas klassekamerater, femteklasse ved Dokka barneskole. Det var en sterk opplevelse. Vi har etterhvert blitt litt kjent med disse barna ettersom vi jo har vært der flere ganger i forbindelse med research og test-visninger. Derfor var det også veldig hyggelig å få komme tilbake og vise den ferdige forestillingen. Forestillingen ble både en trist og glad begivenhet, som endte med at vi alle danset ut av gymsalen.

Rettsaken mot staten anlagt av Faridas støttespillere ble avsluttet onsdag, og ifølge rektor og Faridas lærer Kari gjorde advokatene en god jobb i retten. Dommen foreligger sannsynligvis iløpet av neste uke.

Idag, fredag den 13., spilte vi for andre klasse ved Dokka. Dette var siste forestilling av vår 3 uker lange turne her i Oppland i høst. Merker aIMG_0036t jeg er veldig glad og godt fornøyd med turneen. Oppland er et bra fylke å turnere i og jeg merker at vi faktisk har fått til noe her med denna forestilligen. Det er godt. Dagens andreklasse storkoste seg, og det gjorde vi også.

Akkurat nå er vi på Hov i land, på bensinstasjonen, på vei til Oslo og innrigg på lageret. På denne besinstasjonen, har jeg tilbrakt mang et besøk i barndommen, på hyttetur med fettern. Så vet du det. Men nå: et par timer til Oslo.

Takk Oppland! Vi gleder oss veldig til å komme tilbake til våren!

 

Et risikoprosjekt å bevilge 5 millioner til forskning på kunstnerisk kvalitet

Når Norsk kulturråd (Nkr) nå utlyser 5 millioner for å stimulere til forskning på kunstnerisk kvalitet, er dette en måte å vise at de tar sitt mandat på alvor på. Selv om det er mye bra ved dette, er det ikke uproblematisk at kulturrådet på denne måten outsourcer sin kjernevirksomhet.

I sin beste forstand er dette tiltaket en måte å vise at de tar søkerne sine på alvor. I sin beste forstand er dette en innrømmelse av at det innad i kulturrådet er behov for tydeligere verktøy for å vurdere kunstnerisk kvalitet. Å utlyse disse 5 millionene er sånn sett raust, på mer enn én måte.

Den sittende scenekunstkonsultenten, Melanie Fieldseth, skriver i et innlegg på Nkrs nye nettside en redegjørelse for sine vurderinger av kunstneriske kvaliteter i urealiserte prosjekter. Dette er også raust. Hun påpeker at det å bedømme et kunstverks kvalitet er en vanskelig øvelse i seg selv, og legger ikke skjul på at det å vurdere et urealisert kunstverk, basert på en prosjektbeskrivelse, byr på en rekke utfordringer.

Nkr gir i dag ikke offentlig innsyn i søknadsbehandlingen. Utvalgene er fristilt og uavhengig, uten noe krav til offentlig å begrunne sine bedømmelser. Nkr kaller dette fagfellevurdering, noe som er sterkt misvisende.

Norsk forskningsråd benytter seg av fagfellevurdering. Her oppnevnes minst to fagpersoner pr prosjekt det søkes på. Disse fagpersonene må så skriftlig begrunne sin bedømmelse av forskningsprosjektet (vi snakker om en helt annen arbeidsmengde her). Det som skjer i de lukkede utvalgene hos Nkr, ligner ikke på fagfellevurdering overhode.

5 millioner til forskning på kunstnerisk kvalitet er raust, men om Nkr ønsker en dypere forståelse og kunnskap om kriterier for kunstnerisk kvalitet er det ikke sikkert de haddevtrengt å bevilge 5 millioner til forskining på feltet. De kunne startet et annet sted. De kunne startet med å åpne for offentlig innsyn i søknadsbehandlingen. De kunne istedet utdypet avslagene på en ryddigere og etterprøvbar måte. 

Kan hende vil dette være en mye mer demokratisk måte å skape en felles forståelse for kunstnerisk kvalitet enn å overlate jobben til godt betalte forskere.

Det blir spennende å følge tildelingsrunden der de 5 millionene skal fordeles. Om Nkr makter å fremprodusere en forskning, som ikke bare en en forskning, men også en samfunnsdebatt om kunstnerisk kvalitet, da skal jeg bøye meg i støvet og takket for tiltaket. 

Testvisninger på Hamar, Ekeberg og Lakkegata

Nå er vi endelig er inne i produksjonsperioden og mandag i forrige uke (4. mai) begynte vi vår første prøvebolk med en testvisning.

Testvisninger er genialt. Vi lærer så utrolig mye av det: både om hvordan materialet vårt fungerer og hvordan materialet når ut. I tillegg lærer vi nesten mye om oss selv og hvordan vi takler stress. Og ikke minst lærer vi barna å kjenne.

Ettersom vi jo har jobbet med dette materialet i forprosjektet ifjor høst, som del av SceSam – verksted for interaktive dramaturgier, er vi allerede godt i gang med materialutviklingen og formålet med mandagens testvisning var stort sett å sparke igang gjengen og få en følelse av det å være i kontakt med publikummet vårt igjen. Det var en god erfaring. Både husket vi forbausende mye, men i tillegg hadde vi nå på en måte en ny ro i materialet. Vi kunne tillate oss å stole på at materialet på en ny måte.
Etter mandagens kick start (for å bruke et teit uttrykk) jobbet vi med å finne forestillingens slutt og utvikle rammene for å la barna delta i en reell diskusjon rundt rettferdigheten i norsk asylpolitikk. Noe som er krevende. Og givende.

Onsdag hadde vi testvisning for publikum på Lakkkegata skole. En utrolig fin 3-klassegjeng, som utrykte seg utrolig reflektert. Etter visning satt vi i en sirkel og lot barna dele sine tanker og reaksjoner, og om vi her ikke helt har funnet formen, så har vi ihvertfall snublet borti et viktig innhold.

Torsdag i forrige uke hadde vi igjen visning på Ekeberg skole. Denne gang for førsteklassingene. Denne visningen viste oss hvor sårt dette forrpråket vi opererer med er. Det å leke med barna og samtidig holde fokus er vanskelig nok i seg selv. Det å derimot først skulle leke med barna og så skifte over i en ny fiksjonskontrakt, fra lek til en scene/sal-situasjon, er svært utfordrende. Noe vi merket med førsteklasse på Ekeberg skole. Førsteklassingene syntes det var gøy å leke, men sleit med å forstå overgangen fra kollektiv lek til scene/sal skuespill, og da forsvinner fort vekk store deler av historien vi forsøker fortelle.

Vi har god tid, så jeg er ikke bekymret, men ettersom alle grupper er så ulike, så kan jeg nok tenke meg at dette med forhandling av fiksjonskontrakt kommer til å bli en problemstilling som kommer til å følge oss langt inn i spilleperioden.

Denne uka var vi så heldige å få være i prøvesalen på Teater Innlandet. Det har vært en skikkelig luksus. Vi har rett og slett stortrivdes!

Tirsdag hadde vi testvisning for tredje klasse fra Rollsløkka barneskole, onsdagen kom fjerde klasse (fra samme skole) på besøk. Iløpet av mandagen hadde vi en følelse av å ha “naila” slutten av forestillingen. En følelse som skulle bli enda sterkere etter testvisningen tirsdag. Tredjeklassingene fra Rollsløkka var både med på leken, interessert i å delta og rett og slett bare utrolig greie. Onsdagens visning (altså tidligere idag) ga oss igjen en liten overaskelse og nå føler vi kanskje en liten smule mindre at vi har “naila” slutten.

Nå blir det to ukers pause, der scenograf Jennie, lysdesigner Kristjan og jeg skal jobbe videre med slutten og utvikling av visuelt konsept. Mandag 1. juni er vi så igjen tilbake på Teater Innlandet. Gleder meg allerede.

Møte med Faridas støttegruppe og Dokka barneskole

I forbindelse med at jeg nå er i gang med å lage en forestilling som tematiserer rettferdigheten i norsk asylpolitikk og lengeværende asylbarn, har jeg i dag møtt Faridas støttegruppe, rektor ved Dokka barneskole Bjørn Saur og Faridas lærer Kari Odden Haugen.

Det var sterkt å høre dem fortelle om hvordan Farida natt til fredag 13. februar i år, ble hentet av politiet og om hvordan Faridas mor Noorya Muhsini forvilt ringer rektor Bjørn midt på natten i håp om å få hjelp. To dager senere, på valentines day lørdag 14. februar, sender norske myndigheter familien på tre ut av landet.

Farida er en jente på 9 år, født i Iran av Afganske foreldre på flukt. Hun er idag dypt fortvilet og gråter hver dag etter å ha blitt tvangsreturnert til Afganistan, et land hun aldri tidligere har bodd i. Se det gripende intervjuet med Farida i Kabul på NRK Østnytt her.

Faridas foreldre kommer begge fra Afganistan, og ble forelsket uten sine familienes samtykke. Moren skulle egentlig vært giftet bort til en annen mann. De måtte derfor flykte fra Afaganistan, og da Farida var 6 år ankom hun Norge, sammen med sin mor Noorya. De ble innvilget opphold som enslig forsørgende, ettersom faren, Hafiz, hadde forsvunnet fra familien underveis i flukten til Norge. I første avhør forteller Noorya norske myndigheter at mannen er borte, noe norske myndigheter oppfatter at betyr at mannen er død (noe Noorya forsåvidt også er redd for at han kan være, men ikke vet). Året er 2011 og norske myndigheter innvilger Noorya og Farida opphold i Norge.

Da Farida begynner på Dokka barneskole i januar 2012 kan hun etter 6 måneder på asylmottak allerede mye norsk. Det viser seg i det hele tatt raskt at hun er en svært skarp elev, og fremtiden ser lys ut for Farida og moren. I 2013 dukker imidlertid pappaen til Farida plutselig opp på Dokka barneskole. Han møter sin datter igjen, og gleden er stor. Men her begynner også nedturen. For med farens ankomst bestemmer UNE seg for å se på oppholdstillatelsen på nytt, og anklager samtidig Faridas mor for å ha løyet om farens død. Kort tid etter blir familien varslet om utkastelse.

Samtidig blir Farida flinkere og flinkere på skolen, knytter bånd og får gode venner på Dokka. Intill de på valentines day 2015 blir kastet ut av landet.

Jeg vet ikke om Faridas mor har løyet eller snakket sant. Et ikke umulig scenario er jo også at moren faktisk trodde han var død? Og om hun faktisk har løyet; hvem ville vel uansett ikke løyet for å beskytte sitt barn i en situasjon som den hun var i?

Ifølge støttegruppa er det imidlertid ingenting som tyder på at hun har gjort det. UNE har på sin side heller ikke lagt frem noen bevis for at hun har løyet (utover det at faren jo beviselig lever). UNE har simpelthen bestemt seg for at moren løy i det første intervjuet og at familien derfor skal kastes ut av landet. Norske myndigheter, anført av UNE, viser seg her fra sin desidert dårligste side. I 2011 innvilget norske myndigheter Farida opphold. I 2015 straffer de det samme barnet for at faren lever. Er dette en ansvarlig og rettferdig asylpolitikk?

Farida er idag i Afganistan. Hun spiser ikke. Hun mister vekt for hver dag som går. Hun går ikke utenfor døren. Hun er livredd menn med pistoler. Hun ønsker ikke gå med hijab. Hun vil ikke spise afgansk mat. Farida føler seg norsk. Hun har kun norske venner. Hun snakker med læreren sin på telefon en gang i uka og gjør fortsatt lekser i lekseboka fra Dokka skole. Farida snakker ikke noen annet språk enn norsk. En gang var hun en blid og skoleflink norsk jente, men nå er hun en deprimert jente i et fremmed land. En gang innvilget norske myndigheter henne en norsk fremtid, men nå har norske myndigheter fratatt henne alle drømmer og fremtidsutsikter.

Om det var slik at moren løy i 2011, så har UNE latt seg lure, og da må også UNE ta ansvar for at barnet nå er blitt norsk. Norske myndigheter har ingen rett til å trekke teppet under beinet på en velfungerende og skarp norsk jente fra Dokka.

 

Produksjonsmøte på Sorialab

    

Idag har vi hatt produksjonmøte i våre lokaler på Sorialab. Det var et spennende møte, og både scenograf Jennie Hagevik Bringaker, lysdesigner Kristjan Belgau og undertegnede har funnet ut av noe vi tror kan fungere bra. Og det er ikke verst.

scesamlogo

SceSamverksted uke 1

scesamlogo

I denne SceSambloggen kan du følge prosessen med utforskning av interaktivitet i forbindelse med at vi nå gjør et forprosjekt til forestillingen Gåkke an!?.


SceSamverksted uke 1 – mandag 10. til fredag 14. februar
Tema for workshoppen er:

Hva slags rammer trenger pub for å føle seg fri til å medvirke?

Vi hopper i det og har visninger for publikum allerede første dag. Mandag, torsdag og fredag besøker vi Ekeberg skole og tester ut hvordan vi kan få barna til å medvirke. På fredag skal vi leke har’n med 55 unger, det blir sprøtt!
Jeg gruegleder meg!!

På’n igjen

Etter godt å vel åtte måneders fraværblir det godt å komme seg på scenen igjen!
I kveld blir det en tur ned på lageret for å sjekke at utstyret fortstatt er inntakt, og imorgen kveld rigger vi bilen og kjører til Hamar. Opprigg på Løten kino kl 8.00. Gleder meg masse, Løten here we come!

Telemark igjen

Vi trodde jo vi var ferdige med Telemark i høst, men ettersom det gikk så bra med Seksuell Empati vol. 1 på turne i høst, og grunnet avlysninger av en annen forestilling i Telemark, var det sterkt ønsket at vi kom tilbake. De kommende to ukene skal vi turnere i området rundt Bø og Seljord. Følg med på bloggen, så får du se og høre hvordan det går med oss!