Posts in category: Kandisia

Idag hadde vi vår siste visning i disse to verkstedsukene. Visningen var på Ekenberg skole og vi overkant av 40 elever på visningen.

Strukturen i åpningen var som følger:
– Før vi i det hele tatt begynner innslippet går Anders, Solveig og Jarl ut på gangen, hilser på publikum, deler i lag (gult, rødt, blått) og gir dem en farget teip rundt håndleddet (gult, rødt, blått). Anders har rød tskjorte og rød teip rundt hånleddet, Solveig har gul tksjorte og gul teip. Jarl har blå teip/tskjorte.

– Anders og Jarl går inn i gymsalen. Publikum blir stående utenfor sammen med Solveig.
– Anders og Jarl stiller seg i en frysposisjon, som om Anders har løpt etter Jarl, men frosset i øyeblikket.
– Solveig slipper den første gruppa inn (gul gruppe) og sier til publikum at de kan komme helt inn i rommet og gå rundt og se seg om. Solveig stiller seg deretter i frys.
– «Ut av det blå» siter Stemmen fra høytaleren: Ding dang ding, ding dang dong. Vi fortsetter å leke har’n.
– Solveig, Anders og Jarl leker Har’n. Om barna vil være med, så er det bare å bli med.
– Etter en stunds lek sier Stemmen: «Ding dang dong. Når dere hører min stemme skal alle stå i frys. Frys. Anders. Du henter rød gruppe. Alle andre står i frys.
– Anders går ut og henter rød gruppe. Barna kommer inn og betrakter nå sine klassekamerater og skuespillerne som sammen står i frys.
Anders sier til publikum at de kan komme helt inn i rommet og gå rundt og se seg om. Anders stiller seg deretter i frys.
– Stemmen: Ding dang ding, ding dang dong. Vi fortsetter å leke har’n.
– Solveig, Anders og Jarl leker Har’n. Om barna vil være med, så er det bare å bli med.
-Stemmen: «Ding dang dong. Når dere hører min stemme skal alle stå i frys. Jarl. Du henter blå gruppe. Alle andre står i frys.
-Jarl går ut og henter blå gruppe. Barna kommer inn og betrakter nå sine klassekamerater og skuespillerne som sammen står i frys.
Jarl sier til publikum at de kan komme helt inn i rommet og gå rundt og se seg om. Jarl stiller seg deretter i frys.

– Stemmen: Ding dang ding, ding dang dong. Vi fortsetter å leke har’n.
– Vi leker Harn
– Stemmen: «Ding dang ding. Frys. Alle står i frys.»
– Vi står alle i frys
– Stemmen: Ding dang ding, ding dang dong. Vi fortsetter å leke har’n.
– Vi fortsetter å leke Harn

Det som faktisk funka med denne åpningen:
Barna kom inn ble med på leken, lekte harn og stod i frys. På denne måten greide vi helt fra starten av å plante en lyttenhet til denne stemmen. Og gjennom bruk av denne stemmen kan vi faktisk tillatte fullstendig kaos, og så stramme det hele inn ved å la stemmen be oss alle stå i frys.

Strukturen videre bestod av:
– flere andre leker (En to tre rødt lys, Stiv heks, Hermegåsa)
– Spillscener der publikum satt på gulvet og betraktet scenen
– publikums deltakelse i nasjonaldagstog, der de tre gruppene var hvert sitt instrument
– en scene der skuespillerne og enkelte av barna holdt tale (i mik) om hvor fantastisk land Kandisia var
– Disco, der alle danser til låta «Ambitions»
– Stemmen som bryter inn dansen: «Ding dang dong. Myndighetene har bestemt at familien til Kakadue skal kastes ut av landet Kandisia.Pappaen til Kakadue har løyet til de som bestemmer.
– Alle, både publikum og skuespillere, står der de står i rommet, setter seg ned (dette funka faktisk, vi fikk barna til å sette seg ned simpelthen ved at vi ga fokus til det av vi selv satt oss ned
– En spillscene mellom barna, der barna sitter på gulvet og Kakadue, Norm og Regl har et drama/konflikt der det kommer frem at Kakadue kommer fra et annet land, at Norm har visst dette og at Regl opplever seg sveket av de to andre.
– Stemmen: «Ding dang dong. Kakadue heter ikke Kakadue. Hun heter Neda og bor i Stavanger. I Norge. Imorgen bestemmes det om du skal bli kastet ut av Norge.»
– Gruppearbeid/fiksjonsbrudd. Alle samles i Gul, rød og blå gruppe, og diskuterer Neda-saken.

Hva funka denne gangen:
Strukturen fungerer. I denne strukturen greier vi å styre forestillingen fremover, samtidig som publikum lever seg inn i lek og spillscenener.

Hva funka ikke/hva kan jobbes mer med:
Nå har vi blitt såpass flinke på sturktur og fokus at vi godt kan ha mer kaos, og åpne opp for enda mer publikumsfrihet.

I dag hadde vi visning på Lakkegata skole, og klok av skade lot vi ikke visningen starte med at barna skulle komme inn og selv finne ut av om de skulle sette seg ned eller ikke. Istedet begynte vi visningen med å leke Har’n, slik vi hadde gjor i forrige SceSamuke. På mandagens visning hadde vi omlag 15 barn inne. På denne visningen hadde vi 40 barn.

Vi la opp til mer struktur i denne visningen. Strukturen bestod av at publikum ble sluppet inn i grupper a fem og fem, og at alle barna ble tildelt et lag og en farge. Det var gult lag, rødt lag, blått lag og barna fikk en teip rundt håndleddet (omtrent som et festivalpass) med lagets farge. Første lek skulle være Har’n, andre lek skulle være En to tre grønt rødt lys og tredje lek skulle være hermegåsa, der Anders, Solveig og jeg ledet hvert vårt lag. Også vi hadde teip i lagets farge rundt håndleddet. En barnestemme fra høytaleren, fjernstyrt fra min Iphone, skulle styre skiftene fra den ene til den andre leken.

Gjennom å leke har var planen å leke oss ned i tempo, samle oss i tre grupper og herme oss ned på gulvet i sittende posisjon, som et publikum. Ut av denne situasjonen reiser Solveig seg og begynner å fortelle historien om Kakadue, som kom til Kandisia fra et fremmed land. Slik skulle publikum bli introdusert for en ny fiksjonskontrakt og en ny fiksjon.

Mot slutten av denne bolken, med mer «trad» teaterform, bestemmer de tre vennene Kakadue, Norm og Regl seg for å lage en nasjonalsang til den Kandisiske nasjonaldagen. Og her var tanken at Solveig, Anders og Jarl gikk til hvert sitt lag og øvde inn sitt «instrument»/rytme, som tilsammen alle tre ble nasjonalsangen. Og så var tanken at både karakterene Kakadue, Norm og Regl og publikum samme skulle ta del i denne nasjonalsangen sammen.

Det som funka idag:
I det store og hele funka faktisk strukturen. Og ikke bare det: Gjennom å lage nasjonalsangen greide vi å improvisere oss inn i hermegåsa i tre lag, og før vi visste ord av det, sang og masjerte alle sammen sammen, både skuespillere og publikum.

Det som ikke funka i dag:
Stemmen, altså barnestemmen over høytaleren, som skulle guide oss fra lek til lek, ble altfor lav i det massive støynivået. Barna la rett og slett ikke merke til stemmen i det hele tatt, og istedet måtte jeg skrike: Neste lek! En to tre rødt lys. Dette må vi avklare. Og jeg tror faktisk jeg vet en måte å løse det på…