Kjære Sylvi

På din blogg, under innlegget du kaller «Hvem er denne personen de snakker om?», skriver du at mange ønsker å fremstille deg som «hjerterå, følelsesløs og kald», og henviser til en sak om på tv2.no, som dreier seg om en gutt som har blitt kastet ut av Norge. 

Jeg tror ikke folk flest ønsker å fremstille deg som hjerterå og følelsesløs.
Folk flest ønsker å diskutere norsk asylpolitikk og norske myngdighetes praksis med tvangsretur av asylbarn.
Dette handler ikke om deg og din person
Det er norske myndigheters praksis med tvangsretur av asylbarn folk flest vil til livs. Det er denne praksisen som er «hjerterå, følelsesløs og kald». Dette dreier seg utelukkende om den politikken du fører (og som AP tidligere også har ført).
Om det er slik at unge gutter og jenter vokser opp i Norge med foreldre som enten har løyet eller på andre måter sveket asylinstituttet, så er ikke dette barnets ansvar. Det er en kombinasjon av foreldrenes ansvar (som har løyet/trenert) og norske myndigheters ansvar, som ikke har greid å håndtere utvisningen på en god og effektiv måte.

Norske myndigheters ansvar er ditt ansvar
Norske myndigheter har stor makt over et lite barn som står i fare for å bli tvangsreturnert.
Du har, i kraft av din posisjon, stor makt i disse sakene. Forvalt denne godt. Se barnet.
Om du ikke ønsker å fremstå som «hjerterå, følelsesløs og kald», vis oss at du ser barnets rolle i dette. Norske myndigheters ansvar er også ditt ansvar, og i den posisjonen du nå innehar er det opp til deg å forvalte dette ansvaret. Ta ansvar for barnet. Ta vare på barnet. Vis oss, folk flest, at den norske asylpolitikken ikke er så «hjerterå, følelsesløs og kald», som vi får inntrykk av.
Kulturvertene på Espa skole (med espaboller).

Espaboller på Espa skole

Kulturvertene på Espa skole (med espaboller).
Kulturvertene på Espa skole (med espaboller).

Idag fikk vi servert Espa-boller på Espa skole. Fantastisk!! Det var en skikkelig fin gjeng på Espa, både elever og lærere. Og en flott gymsal. Når det både er blendingsgardiner, gode strømforhold og bra akustikk, da snakker vi bra gymsal. Jeg elsker (gode) gymsaler. Og gode boller.

(ps. barna ga tillatelse til å poste bildet).

www.kandisia.no #kandisia

Kandisia på Faridas skole

Dokka barneskole er en veldig bra skole altså. Det må jeg si: Taco servert i gymsalen!
Det er ikke ofte vi får servert taco på skolene.

Igår, torsdag 12. november, spilte vi Kandisia for Faridas klassekamerater, femteklasse ved Dokka barneskole. Det var en sterk opplevelse. Vi har etterhvert blitt litt kjent med disse barna ettersom vi jo har vært der flere ganger i forbindelse med research og test-visninger. Derfor var det også veldig hyggelig å få komme tilbake og vise den ferdige forestillingen. Forestillingen ble både en trist og glad begivenhet, som endte med at vi alle danset ut av gymsalen.

Rettsaken mot staten anlagt av Faridas støttespillere ble avsluttet onsdag, og ifølge rektor og Faridas lærer Kari gjorde advokatene en god jobb i retten. Dommen foreligger sannsynligvis iløpet av neste uke.

Idag, fredag den 13., spilte vi for andre klasse ved Dokka. Dette var siste forestilling av vår 3 uker lange turne her i Oppland i høst. Merker aIMG_0036t jeg er veldig glad og godt fornøyd med turneen. Oppland er et bra fylke å turnere i og jeg merker at vi faktisk har fått til noe her med denna forestilligen. Det er godt. Dagens andreklasse storkoste seg, og det gjorde vi også.

Akkurat nå er vi på Hov i land, på bensinstasjonen, på vei til Oslo og innrigg på lageret. På denne besinstasjonen, har jeg tilbrakt mang et besøk i barndommen, på hyttetur med fettern. Så vet du det. Men nå: et par timer til Oslo.

Takk Oppland! Vi gleder oss veldig til å komme tilbake til våren!

 

Testvisninger på Hamar, Ekeberg og Lakkegata

Nå er vi endelig er inne i produksjonsperioden og mandag i forrige uke (4. mai) begynte vi vår første prøvebolk med en testvisning.

Testvisninger er genialt. Vi lærer så utrolig mye av det: både om hvordan materialet vårt fungerer og hvordan materialet når ut. I tillegg lærer vi nesten mye om oss selv og hvordan vi takler stress. Og ikke minst lærer vi barna å kjenne.

Ettersom vi jo har jobbet med dette materialet i forprosjektet ifjor høst, som del av SceSam – verksted for interaktive dramaturgier, er vi allerede godt i gang med materialutviklingen og formålet med mandagens testvisning var stort sett å sparke igang gjengen og få en følelse av det å være i kontakt med publikummet vårt igjen. Det var en god erfaring. Både husket vi forbausende mye, men i tillegg hadde vi nå på en måte en ny ro i materialet. Vi kunne tillate oss å stole på at materialet på en ny måte.
Etter mandagens kick start (for å bruke et teit uttrykk) jobbet vi med å finne forestillingens slutt og utvikle rammene for å la barna delta i en reell diskusjon rundt rettferdigheten i norsk asylpolitikk. Noe som er krevende. Og givende.

Onsdag hadde vi testvisning for publikum på Lakkkegata skole. En utrolig fin 3-klassegjeng, som utrykte seg utrolig reflektert. Etter visning satt vi i en sirkel og lot barna dele sine tanker og reaksjoner, og om vi her ikke helt har funnet formen, så har vi ihvertfall snublet borti et viktig innhold.

Torsdag i forrige uke hadde vi igjen visning på Ekeberg skole. Denne gang for førsteklassingene. Denne visningen viste oss hvor sårt dette forrpråket vi opererer med er. Det å leke med barna og samtidig holde fokus er vanskelig nok i seg selv. Det å derimot først skulle leke med barna og så skifte over i en ny fiksjonskontrakt, fra lek til en scene/sal-situasjon, er svært utfordrende. Noe vi merket med førsteklasse på Ekeberg skole. Førsteklassingene syntes det var gøy å leke, men sleit med å forstå overgangen fra kollektiv lek til scene/sal skuespill, og da forsvinner fort vekk store deler av historien vi forsøker fortelle.

Vi har god tid, så jeg er ikke bekymret, men ettersom alle grupper er så ulike, så kan jeg nok tenke meg at dette med forhandling av fiksjonskontrakt kommer til å bli en problemstilling som kommer til å følge oss langt inn i spilleperioden.

Denne uka var vi så heldige å få være i prøvesalen på Teater Innlandet. Det har vært en skikkelig luksus. Vi har rett og slett stortrivdes!

Tirsdag hadde vi testvisning for tredje klasse fra Rollsløkka barneskole, onsdagen kom fjerde klasse (fra samme skole) på besøk. Iløpet av mandagen hadde vi en følelse av å ha “naila” slutten av forestillingen. En følelse som skulle bli enda sterkere etter testvisningen tirsdag. Tredjeklassingene fra Rollsløkka var både med på leken, interessert i å delta og rett og slett bare utrolig greie. Onsdagens visning (altså tidligere idag) ga oss igjen en liten overaskelse og nå føler vi kanskje en liten smule mindre at vi har “naila” slutten.

Nå blir det to ukers pause, der scenograf Jennie, lysdesigner Kristjan og jeg skal jobbe videre med slutten og utvikling av visuelt konsept. Mandag 1. juni er vi så igjen tilbake på Teater Innlandet. Gleder meg allerede.

Møte med Faridas støttegruppe og Dokka barneskole

I forbindelse med at jeg nå er i gang med å lage en forestilling som tematiserer rettferdigheten i norsk asylpolitikk og lengeværende asylbarn, har jeg i dag møtt Faridas støttegruppe, rektor ved Dokka barneskole Bjørn Saur og Faridas lærer Kari Odden Haugen.

Det var sterkt å høre dem fortelle om hvordan Farida natt til fredag 13. februar i år, ble hentet av politiet og om hvordan Faridas mor Noorya Muhsini forvilt ringer rektor Bjørn midt på natten i håp om å få hjelp. To dager senere, på valentines day lørdag 14. februar, sender norske myndigheter familien på tre ut av landet.

Farida er en jente på 9 år, født i Iran av Afganske foreldre på flukt. Hun er idag dypt fortvilet og gråter hver dag etter å ha blitt tvangsreturnert til Afganistan, et land hun aldri tidligere har bodd i. Se det gripende intervjuet med Farida i Kabul på NRK Østnytt her.

Faridas foreldre kommer begge fra Afganistan, og ble forelsket uten sine familienes samtykke. Moren skulle egentlig vært giftet bort til en annen mann. De måtte derfor flykte fra Afaganistan, og da Farida var 6 år ankom hun Norge, sammen med sin mor Noorya. De ble innvilget opphold som enslig forsørgende, ettersom faren, Hafiz, hadde forsvunnet fra familien underveis i flukten til Norge. I første avhør forteller Noorya norske myndigheter at mannen er borte, noe norske myndigheter oppfatter at betyr at mannen er død (noe Noorya forsåvidt også er redd for at han kan være, men ikke vet). Året er 2011 og norske myndigheter innvilger Noorya og Farida opphold i Norge.

Da Farida begynner på Dokka barneskole i januar 2012 kan hun etter 6 måneder på asylmottak allerede mye norsk. Det viser seg i det hele tatt raskt at hun er en svært skarp elev, og fremtiden ser lys ut for Farida og moren. I 2013 dukker imidlertid pappaen til Farida plutselig opp på Dokka barneskole. Han møter sin datter igjen, og gleden er stor. Men her begynner også nedturen. For med farens ankomst bestemmer UNE seg for å se på oppholdstillatelsen på nytt, og anklager samtidig Faridas mor for å ha løyet om farens død. Kort tid etter blir familien varslet om utkastelse.

Samtidig blir Farida flinkere og flinkere på skolen, knytter bånd og får gode venner på Dokka. Intill de på valentines day 2015 blir kastet ut av landet.

Jeg vet ikke om Faridas mor har løyet eller snakket sant. Et ikke umulig scenario er jo også at moren faktisk trodde han var død? Og om hun faktisk har løyet; hvem ville vel uansett ikke løyet for å beskytte sitt barn i en situasjon som den hun var i?

Ifølge støttegruppa er det imidlertid ingenting som tyder på at hun har gjort det. UNE har på sin side heller ikke lagt frem noen bevis for at hun har løyet (utover det at faren jo beviselig lever). UNE har simpelthen bestemt seg for at moren løy i det første intervjuet og at familien derfor skal kastes ut av landet. Norske myndigheter, anført av UNE, viser seg her fra sin desidert dårligste side. I 2011 innvilget norske myndigheter Farida opphold. I 2015 straffer de det samme barnet for at faren lever. Er dette en ansvarlig og rettferdig asylpolitikk?

Farida er idag i Afganistan. Hun spiser ikke. Hun mister vekt for hver dag som går. Hun går ikke utenfor døren. Hun er livredd menn med pistoler. Hun ønsker ikke gå med hijab. Hun vil ikke spise afgansk mat. Farida føler seg norsk. Hun har kun norske venner. Hun snakker med læreren sin på telefon en gang i uka og gjør fortsatt lekser i lekseboka fra Dokka skole. Farida snakker ikke noen annet språk enn norsk. En gang var hun en blid og skoleflink norsk jente, men nå er hun en deprimert jente i et fremmed land. En gang innvilget norske myndigheter henne en norsk fremtid, men nå har norske myndigheter fratatt henne alle drømmer og fremtidsutsikter.

Om det var slik at moren løy i 2011, så har UNE latt seg lure, og da må også UNE ta ansvar for at barnet nå er blitt norsk. Norske myndigheter har ingen rett til å trekke teppet under beinet på en velfungerende og skarp norsk jente fra Dokka.

 

Fredag 7. mars

Idag hadde vi vår siste visning i disse to verkstedsukene. Visningen var på Ekenberg skole og vi overkant av 40 elever på visningen.

Strukturen i åpningen var som følger:
– Før vi i det hele tatt begynner innslippet går Anders, Solveig og Jarl ut på gangen, hilser på publikum, deler i lag (gult, rødt, blått) og gir dem en farget teip rundt håndleddet (gult, rødt, blått). Anders har rød tskjorte og rød teip rundt hånleddet, Solveig har gul tksjorte og gul teip. Jarl har blå teip/tskjorte.

– Anders og Jarl går inn i gymsalen. Publikum blir stående utenfor sammen med Solveig.
– Anders og Jarl stiller seg i en frysposisjon, som om Anders har løpt etter Jarl, men frosset i øyeblikket.
– Solveig slipper den første gruppa inn (gul gruppe) og sier til publikum at de kan komme helt inn i rommet og gå rundt og se seg om. Solveig stiller seg deretter i frys.
– “Ut av det blå” siter Stemmen fra høytaleren: Ding dang ding, ding dang dong. Vi fortsetter å leke har’n.
– Solveig, Anders og Jarl leker Har’n. Om barna vil være med, så er det bare å bli med.
– Etter en stunds lek sier Stemmen: “Ding dang dong. Når dere hører min stemme skal alle stå i frys. Frys. Anders. Du henter rød gruppe. Alle andre står i frys.
– Anders går ut og henter rød gruppe. Barna kommer inn og betrakter nå sine klassekamerater og skuespillerne som sammen står i frys.
Anders sier til publikum at de kan komme helt inn i rommet og gå rundt og se seg om. Anders stiller seg deretter i frys.
– Stemmen: Ding dang ding, ding dang dong. Vi fortsetter å leke har’n.
– Solveig, Anders og Jarl leker Har’n. Om barna vil være med, så er det bare å bli med.
-Stemmen: “Ding dang dong. Når dere hører min stemme skal alle stå i frys. Jarl. Du henter blå gruppe. Alle andre står i frys.
-Jarl går ut og henter blå gruppe. Barna kommer inn og betrakter nå sine klassekamerater og skuespillerne som sammen står i frys.
Jarl sier til publikum at de kan komme helt inn i rommet og gå rundt og se seg om. Jarl stiller seg deretter i frys.

– Stemmen: Ding dang ding, ding dang dong. Vi fortsetter å leke har’n.
– Vi leker Harn
– Stemmen: “Ding dang ding. Frys. Alle står i frys.”
– Vi står alle i frys
– Stemmen: Ding dang ding, ding dang dong. Vi fortsetter å leke har’n.
– Vi fortsetter å leke Harn

Det som faktisk funka med denne åpningen:
Barna kom inn ble med på leken, lekte harn og stod i frys. På denne måten greide vi helt fra starten av å plante en lyttenhet til denne stemmen. Og gjennom bruk av denne stemmen kan vi faktisk tillatte fullstendig kaos, og så stramme det hele inn ved å la stemmen be oss alle stå i frys.

Strukturen videre bestod av:
– flere andre leker (En to tre rødt lys, Stiv heks, Hermegåsa)
– Spillscener der publikum satt på gulvet og betraktet scenen
– publikums deltakelse i nasjonaldagstog, der de tre gruppene var hvert sitt instrument
– en scene der skuespillerne og enkelte av barna holdt tale (i mik) om hvor fantastisk land Kandisia var
– Disco, der alle danser til låta “Ambitions”
– Stemmen som bryter inn dansen: “Ding dang dong. Myndighetene har bestemt at familien til Kakadue skal kastes ut av landet Kandisia.Pappaen til Kakadue har løyet til de som bestemmer.
– Alle, både publikum og skuespillere, står der de står i rommet, setter seg ned (dette funka faktisk, vi fikk barna til å sette seg ned simpelthen ved at vi ga fokus til det av vi selv satt oss ned
– En spillscene mellom barna, der barna sitter på gulvet og Kakadue, Norm og Regl har et drama/konflikt der det kommer frem at Kakadue kommer fra et annet land, at Norm har visst dette og at Regl opplever seg sveket av de to andre.
– Stemmen: “Ding dang dong. Kakadue heter ikke Kakadue. Hun heter Neda og bor i Stavanger. I Norge. Imorgen bestemmes det om du skal bli kastet ut av Norge.”
– Gruppearbeid/fiksjonsbrudd. Alle samles i Gul, rød og blå gruppe, og diskuterer Neda-saken.

Hva funka denne gangen:
Strukturen fungerer. I denne strukturen greier vi å styre forestillingen fremover, samtidig som publikum lever seg inn i lek og spillscenener.

Hva funka ikke/hva kan jobbes mer med:
Nå har vi blitt såpass flinke på sturktur og fokus at vi godt kan ha mer kaos, og åpne opp for enda mer publikumsfrihet.

Onsdag 5. mars

I dag hadde vi visning på Lakkegata skole, og klok av skade lot vi ikke visningen starte med at barna skulle komme inn og selv finne ut av om de skulle sette seg ned eller ikke. Istedet begynte vi visningen med å leke Har’n, slik vi hadde gjor i forrige SceSamuke. På mandagens visning hadde vi omlag 15 barn inne. På denne visningen hadde vi 40 barn.

Vi la opp til mer struktur i denne visningen. Strukturen bestod av at publikum ble sluppet inn i grupper a fem og fem, og at alle barna ble tildelt et lag og en farge. Det var gult lag, rødt lag, blått lag og barna fikk en teip rundt håndleddet (omtrent som et festivalpass) med lagets farge. Første lek skulle være Har’n, andre lek skulle være En to tre grønt rødt lys og tredje lek skulle være hermegåsa, der Anders, Solveig og jeg ledet hvert vårt lag. Også vi hadde teip i lagets farge rundt håndleddet. En barnestemme fra høytaleren, fjernstyrt fra min Iphone, skulle styre skiftene fra den ene til den andre leken.

Gjennom å leke har var planen å leke oss ned i tempo, samle oss i tre grupper og herme oss ned på gulvet i sittende posisjon, som et publikum. Ut av denne situasjonen reiser Solveig seg og begynner å fortelle historien om Kakadue, som kom til Kandisia fra et fremmed land. Slik skulle publikum bli introdusert for en ny fiksjonskontrakt og en ny fiksjon.

Mot slutten av denne bolken, med mer “trad” teaterform, bestemmer de tre vennene Kakadue, Norm og Regl seg for å lage en nasjonalsang til den Kandisiske nasjonaldagen. Og her var tanken at Solveig, Anders og Jarl gikk til hvert sitt lag og øvde inn sitt “instrument”/rytme, som tilsammen alle tre ble nasjonalsangen. Og så var tanken at både karakterene Kakadue, Norm og Regl og publikum samme skulle ta del i denne nasjonalsangen sammen.

Det som funka idag:
I det store og hele funka faktisk strukturen. Og ikke bare det: Gjennom å lage nasjonalsangen greide vi å improvisere oss inn i hermegåsa i tre lag, og før vi visste ord av det, sang og masjerte alle sammen sammen, både skuespillere og publikum.

Det som ikke funka i dag:
Stemmen, altså barnestemmen over høytaleren, som skulle guide oss fra lek til lek, ble altfor lav i det massive støynivået. Barna la rett og slett ikke merke til stemmen i det hele tatt, og istedet måtte jeg skrike: Neste lek! En to tre rødt lys. Dette må vi avklare. Og jeg tror faktisk jeg vet en måte å løse det på…