La oss snakke om honorarene

Det vært mye diskusjon rundt arbeidsforholdene innenfor Den kulturelle skolesekken (Dks) den siste tiden. Jeg tenker da særlig på musikernes nye virkelighet, uten Rikskonsertene, men også blant folk i scenekunstfeltet har det vært diskusjoner rundt honorarsatsen innenfor Dks.

Musikernes opprop

Tidligere i høst gikk en gruppe musikere ut med et opprop mot den «dårlige utviklingen i Kulturtanken og DKS». Musikerne reagerer på at de ikke lengre har de samme pensjons-og lønnsvilkår etter at Rikskonsertene ble oppløst og transformert inn i den høyst uavklarte enheten som nå kaller seg Kulturtanken (eller er det en etat..?).

Der Rikskonsertene tidligere kunne ansette musikere for turne, er musikerne nå nødt til å operere som selvstendige næringsdrivende innen Dks, med alt hva det innebærer av administrasjon, regnskapsføring og manglende sosiale rettigheter.

Vi som har jobbet med scenekunst innenfor Dks i en årrekke, er godt vant med denne virkeligheten. Vi har operert på denne måten siden Dks begynnelse, og kanskje mye takket være Scenekunstbruket, som har vært et strukturerende ledd i feltet, har mange av oss greid oss ganske godt som selvstendige virksomheter, på sitt skeive vis. Scenekunstbruket har vært uvurderlig for oss i scenekunstfeltet, både som nettverksfasilitator, kompetansekontor og ikke minst hjelp til å utregne forestillingens salgspris.

Som kunstnerisk leder og kompanisjef sjonglerer man mellom mange roller, som produsent, som kunstnerisk ansvarlig, som kunstnerisk utøver, som skapende, som oppdragstaker (ovenfor fylkene) og som oppdragsgiver (ovenfor kollegaene og vennene dine). Det er litt av en spagat.

Jeg har følgende råd til musikerne: Gå sammen og opprett deres variant av Scenekunkunstbruket for musikkfeltet innen Dks.

Rammeavtalen for Den kulturelle skolesekken.

I scenekunstfeltet har det vært en diskusjon om hvorvidt kompaniene har lov til å fravike fra den avtalefestede satsen på kr 3 718,- pr dag.

Det er en tydelig intensjon i Rammeavtalen for Den kulturelle skolesekken at alle utøvere, også teknikere, skal få samme dags-sats for arbeid innen Den kulturelle skolesekken. Det var Akershus fylkeskommune som i sin tid tok initiativet til å fremforhandle denne avtalen (2014/15?). Forut for denne avtalen var honoraret en del av Scenekunstbrukets regnestykke for utregning av pris, men utover dette lå det ingen formelle føringer for dagssatsen innenfor Dks. Rammeavtalen var første skritt mot et forslag til norm for akseptabel dags-sats. Senere har også Hordaland, Sogn og Fjordane og Rogaland sluttet seg til avtalen.

(På skuespillerforbundets nettsider kan man laste ned rammeavtalen for Den kulturelle skolesekken).

Rammeavtalen fastsetter dagshonoraret og fra 01.01.16 har dagssatsen for oppdragstakere vært på kr 3 718,-. Rammeavtalen er nylig blitt oppdatert og fra 01.08.17 er satsen oppjustert til kr 3 899,- pr dag. KS kom nylig med en anbefaling om å oppjustere den avtalefestede honorarsatsen fra kr 3 718,- til kr 3 899,- pr dag fra og med 01.01.18 for alle fylker.

Selv om det kun er et fåtall av fylkene som formelt sett har sluttet seg til rammeavtalen, følges den i praksis av de aller fleste fylkene (så vidt jeg vet). Min er erfaring er også, fra forrige gang honoraret økte (da den ble økt fra kr 3 508 til kr 3718 i 2016) at fylkene gjerne aksepter økningen, men gjerne først i neste regnskapsår (noe de begrunner med budsjettering for inneværende år).

Kan kompaniene velge å betale utøverne lavere sats enn rammeavtalen tilsier?

Kompaniene er ikke avtalepart i rammeavtalen og rammeavtalen er derfor ikke bindene for kompaniene. Hadde kompaniene vært organisert i produsentforeningen eller annen arbeidsgiverforening kunne de muligens vært avtalepart, men slik er det ikke i dag. Kompaniene kan derfor honorere utøverne etter avtale med utøverne, som i det frie marked, uten tanke på rammeavtalen, på tross av at intensjonen i avtalen helt utvetydig sier at alle skal få samme sats pr dag. Selv om kompaniets forestilling står i Scenekunstbrukets repertoar, kan kompaniet, uten å bryte avtalen (eller loven), og uten at det får noen konsekvenser, tilby utøvere den dagssatsen de selv ønsker.

Bør kompaniene velge å betale utøverne lavere sats enn rammeavtalen tilsier?

Selvfølgelig bør kompaniene følge Rammeavtalen for Dks når de sender folk ut på turne i Dks.

Å kutte i utøvernes honorarer er som å skyte seg selv i foten. Å kutte i utøvernes honorarer er å senke kvaliteten, frata kompaniet muligheten til å leie inn de beste folka. Kort og godt gjøre feltet mer uproft. Når jeg får høre om kollegaer som blir tilbudt kr 3 000,- pr dag for en to-, tre- eller fireukers Dks-turne, da blir jeg småsur.

Selvfølgelig har man som kunstnerisk leder noen ganger behov for å be utøverne jobbe for lavere honorar, men når man sender utøverne på en regulær Dks-turne, der forestillingen står på Scenekunstbrukets repertoar og fylkene betaler prisen Scenekunstbruket har utregnet for forestillingen, da bør kunstnerisk leder virkelig også betale utøverne i henhold til rammeavtalen.

La oss i stedet ta fra de rike.

Utøverne er fattige. Fylkene er de rike (i denne sammenheng).

Vi har alle alt å tjene på at alle tjener godt. Det er slik vi bygger et profesjonelt scenekunstfelt. Både utøverne, kompaniene og fylkene tjener på dette. Mange av oss sitter jo også på begge sider av bordet og er både oppdragsgivere og oppdragstakere. Skrur vi ned summen til utøverne, skrur vi samtidig ned summen til oss selv, og til hele feltet.

Vår oppgave som kunstneriske ledere er å sørge for at vi får så mye betalt for forestillingen som mulig. Vår jobb er å be fylkene betale oss mer. Ikke ta av honorarene til de som fra før allerede har for lite. Om du som produsent eller kunstnerisk leder føler behov for å få betalt for jobben når forestillingen er på turne og du selv er hjemme på kontoret, ikke kutt i utøvernes honorarer, men øk i stedet forestillingens salgssum. Legg på en sum til å dekke utgifter til royalties, administrasjon eller lager.

La oss bygge er proft felt

Jeg skal leve av å lage scenekunst for barn og unge i mange år fremover. Jeg skal jobbe i et proft fagfelt. Og jeg ønsker å jobbe med proffe utøvere. Da må vi også betale dem skikkelig. Vi må alle betale oss selv skikkelig. Det er vi nødt til, om vi skal overleve. Og det tror jeg også fylkene forstår.

Men det hjelper ikke bare presse på fylkene.

Vi må også selv ta ansvar. Vi som driver våre egne kompanier og er oppdragsgivere for våre kollegaer må ta ansvar, og betale dem godt. Den kulturelle skolesekken er, og skal være, en profesjonell kunstnerisk arena. KS har anbefalt fylkene og kommunene å øke honorarsatsene fra 1. januar 2018. La oss alle jobbe for at denne økningen går uavkortet til utøverne.

Highlights fra 4 år med Blåblå regjering

  • Anders Anundsens video som justisminister
  • Per Sanberg som etter valget og Sundvollenerklæringen hadde bestemt seg for å ikke bli minister
  • Toril Widveys Maja Ratkjelke forsnakkelse
  • Toril Widvey som mente Broen var norsk
  • Erna Solberg som ikke ville hilse på Dalai Lama
  • Regjeringens nesegruse knefall for Kinesiske myndigheter, i sin helhet
  • Sylvi Listhaug som vil utfordre menneskerettighetene
  • Anders Anundsen som «glemte» å iverksette den nye forskriften om retur av asylbarn da han tiltro
  • Tidligere hadde vi ikke noen Innvandrings- og integreringsminister (dette var justis sitt område)
  • Fjorårets budsjett som nesten ledet til regjeringskrise
  • Noen som husker at Erna Solberg sa det ikke skulle bli hjemmealenefest med FrP i regjering? Nå sitter både Per Sandberg, Sylvi Listhaug, Per Willy Amundsen og Terje Søviknes i regjering.
  • Siv Jensen startet sin ministerkarriere med å skrike Mooorna Jens, men har nå bleknet i skyggen av Sylvi Listhaug.
  • Regjeringens forslag om å tillate fastleger reservasjonsrett mot å henvise til abort
  • Jan Tore Sanner, som sa at ingen kommuner skulle slås sammen med tvang

 

Kom gjerne med flere om dere har!

#valg2017

Kjære Sylvi

På din blogg, under innlegget du kaller «Hvem er denne personen de snakker om?», skriver du at mange ønsker å fremstille deg som «hjerterå, følelsesløs og kald», og henviser til en sak om på tv2.no, som dreier seg om en gutt som har blitt kastet ut av Norge. 

Jeg tror ikke folk flest ønsker å fremstille deg som hjerterå og følelsesløs.
Folk flest ønsker å diskutere norsk asylpolitikk og norske myngdighetes praksis med tvangsretur av asylbarn.
Dette handler ikke om deg og din person
Det er norske myndigheters praksis med tvangsretur av asylbarn folk flest vil til livs. Det er denne praksisen som er «hjerterå, følelsesløs og kald». Dette dreier seg utelukkende om den politikken du fører (og som AP tidligere også har ført).
Om det er slik at unge gutter og jenter vokser opp i Norge med foreldre som enten har løyet eller på andre måter sveket asylinstituttet, så er ikke dette barnets ansvar. Det er en kombinasjon av foreldrenes ansvar (som har løyet/trenert) og norske myndigheters ansvar, som ikke har greid å håndtere utvisningen på en god og effektiv måte.

Norske myndigheters ansvar er ditt ansvar
Norske myndigheter har stor makt over et lite barn som står i fare for å bli tvangsreturnert.
Du har, i kraft av din posisjon, stor makt i disse sakene. Forvalt denne godt. Se barnet.
Om du ikke ønsker å fremstå som «hjerterå, følelsesløs og kald», vis oss at du ser barnets rolle i dette. Norske myndigheters ansvar er også ditt ansvar, og i den posisjonen du nå innehar er det opp til deg å forvalte dette ansvaret. Ta ansvar for barnet. Ta vare på barnet. Vis oss, folk flest, at den norske asylpolitikken ikke er så «hjerterå, følelsesløs og kald», som vi får inntrykk av.
apottesen

Realisme i innvandringsdebatten?

apottesenEspen Ottesen stiller opp søndagens Aftenposten (7. feb 2016) “humanister” og “realister” som motpoler i den norske innvandrings- og integreringsdebatten, men er det riktig at det å ønske å hjelpe medmennesker i nød bærer preg av mindre realisme enn å ønske å begrense hjelpen?

Hadde vi ønsket, kunne Norge hjulpet mange fler. Hadde integreringsministeren brukt all sin energi på å oppfordre kommuner og borgere til å åpne armene og gjøre plass til fler, så kunne vi helt reelt sett fått til dette. Integrert på den gode måten er disse menneskene en ressurs.

Motpolene i den norske innvandringsdebatten dreier seg ikke rundt realisme vs humanisme. Med en dose mindre kynisme og en dose mer konstruktivt fokus er det vel så mye realisme i å gjøre integrering til en positiv drivkraft for samfunnet.

Et risikoprosjekt å bevilge 5 millioner til forskning på kunstnerisk kvalitet

Når Norsk kulturråd (Nkr) nå utlyser 5 millioner for å stimulere til forskning på kunstnerisk kvalitet, er dette en måte å vise at de tar sitt mandat på alvor på. Selv om det er mye bra ved dette, er det ikke uproblematisk at kulturrådet på denne måten outsourcer sin kjernevirksomhet.

I sin beste forstand er dette tiltaket en måte å vise at de tar søkerne sine på alvor. I sin beste forstand er dette en innrømmelse av at det innad i kulturrådet er behov for tydeligere verktøy for å vurdere kunstnerisk kvalitet. Å utlyse disse 5 millionene er sånn sett raust, på mer enn én måte.

Den sittende scenekunstkonsultenten, Melanie Fieldseth, skriver i et innlegg på Nkrs nye nettside en redegjørelse for sine vurderinger av kunstneriske kvaliteter i urealiserte prosjekter. Dette er også raust. Hun påpeker at det å bedømme et kunstverks kvalitet er en vanskelig øvelse i seg selv, og legger ikke skjul på at det å vurdere et urealisert kunstverk, basert på en prosjektbeskrivelse, byr på en rekke utfordringer.

Nkr gir i dag ikke offentlig innsyn i søknadsbehandlingen. Utvalgene er fristilt og uavhengig, uten noe krav til offentlig å begrunne sine bedømmelser. Nkr kaller dette fagfellevurdering, noe som er sterkt misvisende.

Norsk forskningsråd benytter seg av fagfellevurdering. Her oppnevnes minst to fagpersoner pr prosjekt det søkes på. Disse fagpersonene må så skriftlig begrunne sin bedømmelse av forskningsprosjektet (vi snakker om en helt annen arbeidsmengde her). Det som skjer i de lukkede utvalgene hos Nkr, ligner ikke på fagfellevurdering overhode.

5 millioner til forskning på kunstnerisk kvalitet er raust, men om Nkr ønsker en dypere forståelse og kunnskap om kriterier for kunstnerisk kvalitet er det ikke sikkert de haddevtrengt å bevilge 5 millioner til forskining på feltet. De kunne startet et annet sted. De kunne startet med å åpne for offentlig innsyn i søknadsbehandlingen. De kunne istedet utdypet avslagene på en ryddigere og etterprøvbar måte. 

Kan hende vil dette være en mye mer demokratisk måte å skape en felles forståelse for kunstnerisk kvalitet enn å overlate jobben til godt betalte forskere.

Det blir spennende å følge tildelingsrunden der de 5 millionene skal fordeles. Om Nkr makter å fremprodusere en forskning, som ikke bare en en forskning, men også en samfunnsdebatt om kunstnerisk kvalitet, da skal jeg bøye meg i støvet og takket for tiltaket. 

Svar til Julia Brännström

Ifølge Fpu mener Julia Brännström norske kunstnere syter, og at det ikke er mange voksne mennesker som får betalt med å drive med sin egen hobby. Se saken her.

HER ER MITT TILSVAR:

Kjære Julia
Jeg er scenekunstner og har mottatt kunstnerstipend i flere år.

Du uttalte nylig at det ikke er mange voksne mennesker som får betalt for å drive med sin egen hobby, og tidligere har du sagt at vi kunstnere kjører sugerøret vårt ned i lommebøkene til folk flest. Med dette gir du uttrykk for en svært begrenset forståelse av kulturpolitikk, Julia Brännström.

Jeg tror ikke du er dum, Julia. Jeg tror du utmerket godt vet hva du driver med. Du er på jakt etter oppmerksomhet, og du bruker en spisset retorikk for å oppnå denne oppmerksomheten. Det er litt som om jeg skulle begynne å kommentere på ditt utseende istendenfor å diskutere politikk med deg. Eller som om jeg skulle sette med ned å bæsje i all offentlighet, bare for å få oppmerksomhet.

Dette er en platt form for retorikk.
Dette er en fordummende form for retorikk.
Det er en form for drittretorikk som ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Det er mange ting som kan forbedres i dagens kulturpolitikk, og jeg diskuterer mer enn gjerne kunst- og kulturpolitikk med deg, men da må vi begynne et annet sted en på dass.

Vi trenger ikke bli enige. Det vi trenger, det samfunnet, og Norge idag trenger, er politikere som både har god kjennskap til kunsthistorien og til samtidskunsten, og som på en nøyansert måte greier å sette ord på de poltiske valgene de må ta i det kulturpolitiske feltet.

Den norske offentligheten trenger ikke mer drittretorikk.
Den norske offentligheten trenger et mer avansert språk for å snakke om kunst.

Jeg håper du evner å uttrykke deg mer nøyansert neste gang du skal uttale deg om statens kunstnerstipend, og jeg håper at du greier få på plass en ny retorikk til neste gang du skal ut å diskutere kulturpolitikk.

vennlig hilsen
Jarl Flaaten Bjørk
scenekunstner

Dear Bruce Bawer

Kjære Bruce, jeg blir også lei meg når jeg får høre at noen bysentra og kjøpesentre ikke setter ut juletrær.
Kjære Bruce, jeg synes også det er riktig å sette ut juletrær når det er jul. Det er en del av vår tradisjon.
Kjære Bruce, jeg er også villig til å stå for disse holdningene i offentligheten, men;

Jeg er ikke villig til å legge skylden på muslimene.

Kjære Bruce, hva dreier julebudskapet seg egentlig om?
– At juletrærne er hellige?

Mulig du er redd for en islamsk overtakelse.
Det er ikke jeg. Jeg ønsker andre kulturer velkommen.
Herregud, jeg lever av kultur (ha, ha dårlig ordspill)…

Samtidig som jeg ønsker andre kulturer velkommen er jeg ikke redd for å stå for våre Norske juletradisjoner.
-Hvorfor skulle det være så vanskelig?

Kjære Bruce, la oss ikke bruke en mulig jultrekonflikt på å rakke ned på våre medmennesker!
God jul .jarl

.
.
.
.
.
.
..

..

Dette innlegget er en respons til dette:
http://frontpagemag.com/2012/bruce-bawer/christmas-lights-go-out-in-europe/

En korsfarer uten kors

I Aftenposten torsdag 15. desember kan vi lese Per Willy Amundsens leserinnlegg “Hvorfor jeg er kritisk til Islam”. Han konkluderer likegodt med at islams problem er at det ”…brukes som en juridisk og politisk ideologi” og plasser seg selv i samme slengen på toppen av sivilisasjonspyramiden. Amundsen hevder at muslimer er mer fundamentalistiske enn kristne og at den muslimske verden befinner seg på et nivå som best kan sammenlignes med middelalderen.

Trenger vi denne manglende evne til selvrefleksjon i offentligheten? Bør ikke en debatt som dette snarere begynne med selvransakelse?

Selv er jeg på ingen måte religiøs, men jeg mener allikevel det er viktig å forsøke å forstå religionens refleksive kvaliteter. Jeg tror virkelig at den troendes søkende prosess kan ha noe for seg og være en kime til ydmykhet, vilje og forståelse. Den rettroendes kamp derimot, kan være en kime til krig.

Vi må spørre oss selv om den fundamentalistiske holdningen ligger i religionen eller i mennesket. Det kan virke som Amundsen mener det ligger i religionen der han, på sin høye vestlige hest, flagger til kamp mot islam. Trenger vi virkelig slike som Amundsen i politikken? Kan vi ha tillit til at han greier å skille sin egen ideologi fra hans virke som politiker?

Vi har alle evnen til fundamentalisme iboende i oss og om Amundsen og Frp ønsker å bekjempe fundamentalistiske holdninger må de først begynne med seg selv.

Ingen forakt for private givere

Dette innlegget stod på trykk i Aftenposten 17. juni:

Det er ikke riktig at skulpturparkkritikerne utviser vi forakt for private givere. Hadde Ringnes anlagt sin skulpturpark på egen eiendom, hadde jeg stilt meg bak og rost ham. Det vi etterlyser er åpne kommunale beslutningsprosesser.

Vi kunstnere har, i motsetning til Ringnes, ikke de pengene som skal til for å få gjennomført våre prosjekter og vi må derfor sette vår lit til gode idéer. Dette slipper åpenbart Ringnes. En kan spørre seg hvem som sitter med makta i byen.

Debatten rundt skulpturparken har ledet til forbedring av planene. Er ikke dette bare bra? I tillegg til skulpturpark er det også blitt lansert en idé om å anlegge gondolbane. Bør ikke også planen for gondolbane debatteres like nøye som skulpturparken før det gjøres et vedtak? Er det for eksempel gjort utredninger m.h.t. støyforurensning?

Å kritisere Ringes idé er noe annet enn å forakte Ringnes. Vi ønsker en gryende gavekultur velkommen, men det må fortsatt stilles krav til åpenhet og enn viss respekt for kunstnerisk faglighet. Å la omfattende kultturtiltak og omreguleringsplaner stå udebattert er et demokratisk problem.

Åpent brev til Heddajuryen

Det er svært trist at Heddajuryen nok en gang ikke har greid å samles om tre nominerte i kategorien beste barne- og ungdomsforestilling. Ida Lou Larsen oppgir på scenekunst.no i forrige uke at juryen ikke fant tre forestillinger som var gode nok. Dere, juryen, er i deres fulle rett til å mislike alle forestillingene som er produsert for barn og ungdom i dette landet, men når dere ikke har nominert én eneste forestilling, så viser dette mangel på fantasi og handlingsvilje fra juryens side.

Heddaprisen skal deles ut til fremragende prestasjoner innen norsk scenekunst. Burde ikke juryen, istedet for å slakte hele barne- og ungdomsteaterfeltet slik dere implisitt gjør nå, sette sin ære i å faktisk finne nominerte? Er dette en form for demonstrasjon eller skyldes det en sårbar juryordning som ikke har kapasitet til å sette seg inn i feltet?

Det er enda noen måneder til 18. september. Det er vel ingenting i veien for at dere kan omgå regelen om tre nominerte innenfor kategorien barne- og ungdomsteater? Dere bør i det minste greie å enes om én forestilling. Noe annet vil være erklære dere selv fallitt.

Vennlig hilsen
.jarl flaaten bjørk