Jeg er månedens vektløfter på Kunstløftet.no.
Se http://www.kunstløftet.no/mv/mv_jarl_flaaten_bjork.php
Markedsøkonomisk terminologi
I dagens aftenposten, 5. november, leser jeg en overraskende provoserende artikkel om professor i religionshistorie Torkel Brekke som nå skal gi ut en blekke ved navn Frihet og religion. Om aftenposten gjengir ham rett, synes han å mene at det er helt greit å omtale religøs praksis med begreper hentet fra markedsøkonomien.
Selvfølgelig kan man, som et tankeeksperiment, omtale og analysere religiøs praksis og samspill med begreper hentet fra markedsøkonomien, men bytter man ut det religiøse språket med markedsøkonomiens, reduserer man jo samtidig samfunnets arenaer for refleksjon og ettertanke. Å styre det religiøse språket mot et markedsliberalistisk har konsekvenser, og selv om jeg ikke selv er kristen, mener jeg vi bør forsvare et slags ideologisk mangfold her.
Tror han ikke at det å endre måten å snakke om religionen på kommer til å påvirke religionsutøvelsen? Og hva gjør han egentlig, devaluerer han religion eller opphøyer han tilbud og etterspørsel?
Pappas diagnose
Når media skriver om psykisk helse, er det som regel med utgangspunkt i en psykiatrisk diagnose, og en kan ofte få følelsen av at psykisk helse først og fremst er en belastning. Kan bevisstgjøring rundt psykisk helse og psykiatriske diagnoser bidra til å sykeliggjøre normalitet? Er psykisk helseopplysning et generelt gode eller kan det være vi blir mer fremmedgjorte av alle diagnosebegrepene som sakte siger over i dagligtalen? Faktisk er det forbausende mye god alminnelig psykisk helse i Norge som sjelden eller aldri blir omtalt.
Når psykisk helse debatteres i media tas det gjerne utgangspunkt i et diagnoselignende begrep, eksemplifisert ved en pasient som snakker ut om det å leve med sin sykdom, gjerne flankert av en faktaboks som definerer diagnosen. Problemet med denne type journalistikk er at den med utgangspunkt i diagnosen forsøker å beskrive mennesket, og ikke omvendt. Derved befestes ideen om at diagnosen er en objektiv størrelse utenfor eller uavhengig av individet selv.
Psykiatriske diagnoser er ikke skapt for overskrifter i media. Diagnosene og diagnosesystemene er helsearbeiderens verktøy for å lose pasienten gjennom behandlingssystemet. Diagnosene sier lite om enkeltindividets opplevelse av lidelsen og de beskriver kun en gitt adferd, kategoriserer disse og er rettningsgivende for behandlingen.
Selv har jeg vokst opp med en far som både var psykiater og diagnostisert manisk depressiv, eller bipolar lidelse, som det heter i dag, og har alltid tenkt at jeg har taklet dette godt. Det var først i arbeidet med forestillingen GALSKAP, det slo meg hvor vanskelig det var å skulle omtale sin egen far med en psykiatrisk diagnose.
10. oktober er det verdensdagen for psykisk helse og den 7. oktober har Flaatenbjørk kompani urpremiere på Dramatikkens hus med en forestillingen GALSKAP – en syk komedie. Jeg mener det er viktig å skape arenaer for å snakke om psykisk helse, men jeg tror det er enda viktigere å skape små rom for erkjennelse i hverdagen. Til tross for at psykiske utfordringer av den ene eller andre sorten forekommer i alle familier, tyr vi altfor ofte til diagnosebegrepene. Og når vi snakker om psykisk helse, så er det underforstått en sviktende psykisk helse vi snakker om.
Som menneske er du nødvendigvis levert med en rekke produksjonsfeil, og det finnes ingen reklamasjonsrett. Det er ingenting unormalt i å oppleve livets utfordringer som utfordrende.