Jeg jobber selv med kunst som kan kalles politisk, og jeg er langt på vei enig med Vetle Lid Larsen når han i Aftenposten etterlyser politisk kunst, allikevel måtte jeg gå noen runder med meg selv før jeg valgte å delta i denne debatten.
Det viktigste en kunstner kan gjøre, er å lage god kunst, enten hun jobber politisk eller med abstrakte vanskelig tilgjengelige installasjoner. En kan ikke kreve at en kunstner har en samfunnsmessig plikt, slik Morten M. hevder, at det er kunstnernes plikt å gjøre opprør mot det bestående. Hva mener han det skal være godt for? I et gitt tilfelle kan det være like viktig å hegne om det bestående, som å gjøre opprør mot det.
Eller som en kunstnervenn av meg en gang sa: Her jobber jeg i studioet mitt dag og kveld, mutters alene, og når jeg endelig får stilt ut bildene, da er det ingen som gidder å komme å se på dem.
Det virker nesten som om norsk kunstliv har blitt rammet av en identitetskrise nå på forsommeren og i panikk hetser vi de andre kunstnerne for å ikke være politiske nok. De driver ikke med viktige ting, sies det. Bør ikke kunsten si noe om samtiden vår? spørres det. Burde de ikke tenke på etikk da?
Min opplevelse er at disse spørsmålene gjerne rettes mot de andre, og det skaper gjerne litt dårlig stemning. Mer konstruktivt tror jeg det ville vært å stille seg selv det spørsmålet, og så forsøke å gå virkelig grundig i sitt eget kunstneriske virke å stille seg selv til veggs om hvorvidt en innfrir i forhold til de kravene en mener en kunstner skal oppfylle.
De gangene jeg er på vernissasje eller premiere kjenner jeg det ofte på kroppen; hva er det de driver med? Og samtidig tenker jeg ofte at de andre kunstnerne ikke har forstått det, ikke skjønt hva kunst dreier seg om. Jeg innrømmer det; jeg er i grunnen utrolig fordomsfull. Og istedenfor å søke å forstå vedkommende kunstners faktiske intensjoner med verket, forsøker jeg ofte heller å bekrefte mine egne fordommer.
Det dypt ironiske er jo at jeg selv mener at kunstens styrke ligger i nettopp det å bryte ned slike fordommer, og derved utvide den kollektive bevisstheten.
Jeg mener oppriktig at kunstens styrke ligger i å forsøke å skape en forståelse for noe, et tema eller en farge, på en ny uventet måte, som igjen kan skape en ny forståelse for ting i ens eget liv eller samfunn. Men om vi kunstnere ikke en gang selv greier å åpne oss opp for hverandres kunstneriske målsetninger, hvordan skal da kunsten vår ha betydning for de andre?
Vi står nå ovenfor et valg hvor Frp, den store stygge ulven, kan komme til å spise opp oss som er avhengig av støtte fra Staten for å leve av kunsten vår. Da må hver og en av oss kunne forsvare hvorfor vi driver med kunst. Og da tror jeg vi kommer til kort med enkle svar av typen: Selvfølgelig trenger vi kunsten. Eller: Alle mennesker har behov for kunstneriske opplevelser. Eller: Kunsten skal være politisk. Eller: De andre er feige.
Selv er jeg av den formening at politisk kunst er like viktig kunst som kunst som kun dreier seg om fargen gul. Det er hvorvidt det er kvalitet det burde dreie seg om. Vi kunstnere er ikke annerledes enn andre mennesker, men greier vi i vår kunst å la andre få ta del i, eller forstå hvorfor vi mener det vi jobber med er så viktig for oss, kanskje vi da kan bidra til å bryte ned fordommer og utvide det kollektive perspektivet.
