GALSKAPSPROSJEKTET

14mai2010_6517web

GALSKAPSPROSJEKTET iscenesetter et menneskes behov for å snakke om de erfaringer som preger en som har vokst opp med en foreldre som er psykisk syk. Forestillingen er dokumentarisk, og det publikum presenteres for er hentet fra virkeligheten.

I dagens samfunn bruker vi ikke lenger begrepet galskap om psykiske lidelser. I stedet bruker vi begreper som angst, adhd, schizofreni, depresjon eller bipolaritet. Bevisste mennesker som vi er, har vi lært oss å bruke disse begrepene i dagligtalen, men gir dette oss i det hele tatt noen større innsikt i hvordan det er å leve med psykiske lidelser? Og gjør vår kjennskap til psykiatriske diagnoser det i det hele tatt lettere for oss å snakke om egen psykiske helse?

Foto: Tanja Steen
Alle foto: Tanja Steen

Med GALSKAPSPROSJEKTET vil Flaatenbjørk kompani sette fokus på at bevisstgjøringen rundt psykiske lidelser har en fallgruve, nemlig sykeliggjøringen av psykiske lidelser. Med denne forestillingen ønsker vi å vise at bevisstgjøringen like gjerne kan lede til fremmedgjøring som innsikt, og at en unyansert tilnærming til diagnoser like gjerne kan bidra til å innskrenke samtalen rundt psykiske lidelser. Vi ønsker å sette fokus på at galskap tvertimot er en del av livet og ikke noe annet enn normalen.

Hvordan skal man egentlig forholde seg til psykisk sykdom, og hvordan kan barn oppleve det når far får en “diagnose”?

Historiene som utspilles er hentet fra Jarl Flaaten Bjørk’s egne erfaringer med det å vokse opp med en far som var psykisk syk. Vi møter en ung gutt som sliter med å fortelle sine kamerater om sine opplevelser med far, og vi møter den samme unge gutten og faren, som selv om de er svært glad i hverandre, også sliter med å møte hverandre.

Det å vokse opp med en foreldre som er psykisk syk kan gjøre at en som barn føler på en del uttrygghet i hverdagen. En uttrygghet man tar med seg ut av hjemmet og inn i sosiale sammenhenger. En uttrygghet man ikke ønsker eller kan kontrollere, men som allikevel preger en store deler av livet. Med GALSKAPSPROSJEKTET ønsker vi å gi publikum en erfaring med denne utryggheten.

Forestillingen er produsert med støtte fra Norsk Kulturråd og Spenn.no. Den er utviklet i samarbeid med Jon Tombre og dramaturg Oda Radoor ved Dramatikkens hus. Forestillingen står på Scenekunstbrukets repertorar.

kulturraadet_logospennlogo dramatikkenshuslogo NSKB_logo

  • Skuespillere:
    Anders Rummelhoff
    Kim Atle Hansen / Kenneth Homstad
    Jarl Flaaten Bjørk

    Tekniker: Kristjan Belgau
    Tekst og regi: Jarl Flaaten Bjørk

    Scenografi: Lena Thorsmæhlum
    Dramaturg: Carl Jørn Johansen

  • Målgruppe: 1. - 3, klasse Vgs
    Varighet: Ca 55 min
    Sal: Gymsal / Kulturhus
    Antall forestillinger: 2 pr dag uten flytt
    Antall elever pr forestilling: 150
    Antall personer på turné: 4 stykker
    For- og etterarbeid: Last ned lærerveiledning som pdf her (1,7Mb)

    Opprigg: Ca 120 minutter
    Nedrigg: Ca 60 minutter
    Bærehjelp: 6 elever
    Spilleplass: 5 m bred x 10 m dyp
    Blending: JA
    Teknikk: All teknikk eies og medbringes
    Strøm: 2 x 16 amp 220V Schuko (vanlig kontakt)

  • Erfaring med forestillingen:
    Forestillingen hadde premiere i 2010 og har siden blitt spilt på Dramatikkens hus, og videregående skoler i Oslo og Akershus.

  • Dette skrev Klassekampen om forestillingen:
    Klassekampen 29.okt2010

Blog

Full rulle

Det skjer mye for tiden og det har derfor vært vanskelig å sette av tid til å holde folk oppdatert på hva kompaniet driver med om dagen. For å ta ...

Galskapsprosjektet i Akershus

Neste skoleår skal Galskapsprosjektet turnere videregående skoler i Akershus fylke. 12. april stiller vi opp på kultur.akershus kulturtorg på Lillestrøm kulturhus. Mer info finner du her.

Galskapsprosjektet spilles på 10-årsjubileum

Den kulturelle skolesekken fyller 10 år og i den sammenheng holdes det jubileumskonferanse 5. og 6. april i Larvik. Torsdag 5. april kl 11.30 spilles GALSKAPSPROSJEKTET. For hele programmet, sjekk ...

Gullsekken

GALSKAPSPROSJEKTET er nominert til Gullsekken 2011! Mer informasjon finner du her: http://www.kampanjeside.com/gullsekken/index.php/2011/02/01/juryen-for-gullsekken-2011-i-arbeid/

GALSKAPSPROSJEKTET i Klassekampen og på NRK Puls

Klassekampen 29.okt2010 På fredag 29. oktober stod det en kjempefin artikkel om GALSKAPSPROSJEKTET i Klassekampen formulert som en anmeldelse av manus til forestillingen. Les den. Den er godt skrevet og ...

En uke med GALSKAPSPROJEKETET i Osloskolene

Denne uka har vi spilt GALSKAPSPROSJEKTET på Eikelund vgs, Bjørnholt vgs og Ulsrud vgs. På Eikelund var det i underkant av 100 elever som så forestillingen. Ved Bjørnholt var det ...

12 Responses

  1. John-Tore Evensen

    Jeg må si at dette er noe av det beste jeg har sett! Det var herlig gjennomført og jeg lurte mer enn èn gang på når det var spill eller om skuespillerne var seg selv. Jeg tror nok at alle koste seg veldig mye selv om de ikke skjønte alt som foregikk fikk jo alle seg en egen opplevelse av en følelsesladet forestilling!
    For å gi litt konstruktiv kritikk til ensemblet vil jeg si at jeg savnet en sterkere reaksjon på det regissøren sa og gjorde mot «Anders» når han gjorde feil i scene 3. og at dere kanskje slenger kommentarene ut mer på «måfå» for jeg kunne nesten sitte å vente på dem siden jeg visste de ville komme etter en stund. Det hadde også vært en sterkere opplevelse av forvirring blant publikum hvis dere gikk tilbake til spiller etter at dere brøt. For når dere brøt så brøt dere gjennom hele forestillingen. Hvis dere gikk tilbake og «anders» klarte scene 3 og så bryter det igjen!

    Forestillingen var fantastisk og jeg koste meg veldig !
    takk skal dere ha!!

    • jarl

      Takk for det!
      Det var hyggelig å høre at du likte forestillingen 🙂

      Når det gjelder din kritikk om spillestil etter bruddet, så skal jeg ta dette med meg. Det er hele tiden en ballanse mellom det å gå sterkt ut og det å gjøre spillet så naturalistisk som mulig. Om regissøren, jeg, går veldig kraftig ut mot Anders vil dette også kunne innebære en høyre grad av «spill», om du skjønner hva jeg mener?

      Når det gjelder det å slenge kommentarene på «måfå», så er jeg ikke helt sikker på om jeg forstår deg, men her er det en avveining om hvorvidt publikum skal forstå at det er et spill eller ikke. Går regissøren, jeg, for sterkt ut mot Anders, kan dette også virke kunstig og «spilt».

      Slik jeg forstod var det noen elever, fra musikk, som ikke hadde forestått at det var spillt i det hele tatt, det hadde vært morsomt å få høre mer om hva de fikk ut av forestillingen!

      • John-Tore Evensen

        En musikkelev i klassen min sier at det han lærte mest av var ikke handlingen, men at det kunne gjøres så naturlig at det kunne virke som på film. Han trodde ikke at den delen dere spilte dere selv var med i stykket 🙂 han mente at ensemblet deres var veldig fint og at dere spilte fint med hverandre! Han kan ingenting om metafiksjonell dramaturgi, men han koste seg gjennom stykket og han syns det var morsomt til tider 🙂

        • jarl

          Takk for tilbakemelding!
          Det er veldig nytting og jeg har gjort noen forandringer med bakgrunn i det dere har sagt 🙂
          mvh.jarl

  2. Silje Cathrine

    Hei.

    jeg så på forestillingen deres i dag (13.09.2011) på jessheim vgs. Syntes det var en kjempe spennende spillefom dere spilte i. Selv om jeg og klassen min har lært litt om denne spillestilen, så skjønte jeg ikke helt med en gang hva som faktisk skjedde. Jeg trudde at det hadde skjedd en feil og at dere bare skulle ta scenen om igjen. Etter en stund gikk det opp for meg at det var en metafiksjon.

    Selv om det var mange der som ikke vet hva en metafikjon er, trur jeg det gikk opp for de at «avbrekket» var med i spillet, siden dere dro det ut helt til slutt, og ikke gikk tilbake til handlingen om den syke faren.

    Jeg synes at alt dere gjorde virket veldig troverdig, gode skuespillere og en god oppbygning av stykket.

    • jarl

      Hyggelig at du likte spillet og syntes det var troverdig hele veien!

      Når det gjelder valg av spillestil, så er dette noe som jeg mener er nært knyttet til stykkets tematikk. Forestillingen dreier seg på mange måter om en mann, jeg Jarl, som sliter med å forstå sin egen barndom og sitt eget forhold til sin fars sykdom.

      Jeg sier dette bare fordi det ikke skal virke som om det metafiksjonelle er en kvalitet i seg selv. Det metfiksjonelle er, for meg, først og fremst et virkemiddel for å skape forestillingen og ikke en form jeg bruke i alle forestillingene mine, om du skjønner?

      Det jeg ønsket å få til med bruddet i GALSKAPSPROSJEKTET var å gjenskape den utryggheten man som barn og ungdom kan oppleve om man lever under ustabile oppvekstforhold. Jeg ønsker å iscensette uttrygheten, og dette forsøker jeg å få til ved å skape en situasjon der publikum faktisk opplever at de er uttrygge på hva som skjer, og den situasjonen de er oppe i.

  3. Caroline

    Hei! Jeg synes forestillingen deres begynte ganske tregt, nesten litt dokumentar-aktig med noen dramatiseringer av hendelser. Derimot synes jeg dere fikk et veldig fint avbrekk da regissøren blandet seg og metafiksjonen begynte. Jeg personlig synes det var litt voldsomt, det hadde vært gøy om vi hadde vært i tvil, var de bare dårlige og hadde mange problemer eller var dette med i skuespillet. Samtidig fikk dere med mange overraskelsende scener hvor dere klarte å skremme oss eller få helt uventede vendinger.

    • jarl

      Hei Caroline!
      Det er ganske interessant at dere opplevde forestillingen så forskjellig, mens John-Tore Evensen ønsker seg flere sterkere reaksjoner (om jeg forstår ham rett) ønsker du deg mer nedtonede situasjoner.

      For meg er det ikke noe poeng i seg selv at publikum skal tro at alt som skjer er «ekte». Det er jo planlagt alt sammen, og det vet man jo egentlig som publikum. Det som er viktig er at publikum opplever det første øyeblikket av utrygghet og ustabilitet på situasjonen.

      I skrivande stund vurderer jeg å gjøre endringer på forestillingen som gjør dette klarere.

      mvh
      .jarl

  4. Maia Vige Helle

    jeg vil begynne med å si at jeg synes forestillingen var veldi god. jeg var i begynnelsen ganske sjokert når dere begynte å bryte men jeg skjønte ganske fort at spillestilen var metafiksjon. jeg syntes det var spennede å se hvordan rollene endret seg fra når de var skuespillerene og når de spilte stykket. særlig han som spilte sønnen hadde en veldig kontrast når han var sønnen og når han var skuespilleren. dette syntes jeg var veldig fint og jeg skulle jerne også sett att det var mer og større kontraster for å forsterke hva de forsjellige virkelig mener om hva de spiller. jeg synes også at dere kunne gått mer tilbake til stykket fordi når dere brøt nå så ble jeg sittende og vente på att dere skulle begynne og jobbe igjen og att det skulle skje mer ting ettervert som stykket utviklet seg. jeg synes også att dere kunne hat en tydligere avslutning. kansje ikke sånn att alt runnes av for det er fint at vi blir sittende igjen og lure og ha masse uløste problemer. men dere burde fremdeles ha en tydligere slutt. jeg synes også det hadde vert mer spennende om dere brukte publikum enda mer.
    takk for meg Mvh Maia

    • jarl

      Hei Maja
      Utrolig hyggelig å høre at du syntes forestillingen var god!

      Når det gjelder hvorvidt skuespillerne skulle gått tilbake til stykket, eller ikke, så er dette noe vi allerede har diskutert mye.

      Om det er slik at denne Jarl-karrakteren har skrevet å satt opp forestillingen kun for å bearbeide sitt forhold til sin far, så synes jeg ikke det er riktig å la ham få fullføre prosjektet. Da synes jeg det heller ikke er riktig at skuespillerne skal gå tilbake til stykket og få spille ferdig forestillingen. Det er jo ikke slik at en kan hyre inn andre til å bearbeide sine egne traumer, dette er noe man må gjøre selv. Derfor er det også Jarl-karrakteren som avslutter forestilingen.

      Muligens blir forestillingens slutt litt utydelig av denne grunn, men jeg synes allikevel det blir litt feil å la hele krisen løse seg på én, to, tre bare for at publikum skal få en følese av konkusjon og avrunding.

      Som prinsipp lar jeg det riktignok alltid være mulig å gjøre endringer på forestilling, selv etter at den har spilt mange mange ganger. Jeg skal tenke litt på din tilbakemelding, kanskje du har rett, kanskje er det noe som er uklart..? Var det klart?

      Vennlig hilsen
      .jarl flaaten bjørk

  5. Heidi B.

    Hei! 🙂
    Dere var på skolen vår her på Vestby VGS. Og må bare si at det var en fantastisk forestilling. Tårene presset på fra første stund. Min far har også bipolar lidelse. Så derfor fikk denne forestillingen et sterkt inntrykk på meg. Og hvertfall på slutten da han som var «regissør» fikk spørsmål om at han var helt lik faren sin så fikk det enda større inntrykk på meg siden jeg er livredd for at jeg skal bli som pappa. Fint å høre at jeg ikke er alene om å ha en slik pappa. Super forestillig som ga sterkt inntrykk på meg. Læreren min måtte følge meg til helsesøster etter forestillingen også fikk jeg lov av henne å snakke med en av dere. Så jeg fikk snakket med Anders og det er jeg veldig glad for 🙂

    • jarl

      Hei Heidi!

      Tusen takk for tilbakemelding. Anders fortalte meg han hadde snakket med deg, og jeg er glad for å høre at det hjalp 🙂

      Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier om å være redd for å bli som din far. Selv har jeg også gått rundt å vært redd for at kanskje jeg også er manisk depressiv. Og det er ikke noen god tanke. I tunge studer, når livet ikke er så gøy, kan det være ekstra vanskelig å la være å tenke på seg selv som unormal eller syk. Jeg synes det er viktig å huske på at alle mennesker har perioder hvor man sliter, man er ikke syk av den grunn, man er bare et menneske.

      Om det er noe mer, så bare ta kontakt!!

      mvh.jarl

Legg igjen en kommentar