I Aftenposten torsdag 15. desember kan vi lese Per Willy Amundsens leserinnlegg «Hvorfor jeg er kritisk til Islam». Han konkluderer likegodt med at islams problem er at det ”…brukes som en juridisk og politisk ideologi” og plasser seg selv i samme slengen på toppen av sivilisasjonspyramiden. Amundsen hevder at muslimer er mer fundamentalistiske enn kristne og at den muslimske verden befinner seg på et nivå som best kan sammenlignes med middelalderen.
Trenger vi denne manglende evne til selvrefleksjon i offentligheten? Bør ikke en debatt som dette snarere begynne med selvransakelse?
Selv er jeg på ingen måte religiøs, men jeg mener allikevel det er viktig å forsøke å forstå religionens refleksive kvaliteter. Jeg tror virkelig at den troendes søkende prosess kan ha noe for seg og være en kime til ydmykhet, vilje og forståelse. Den rettroendes kamp derimot, kan være en kime til krig.
Vi må spørre oss selv om den fundamentalistiske holdningen ligger i religionen eller i mennesket. Det kan virke som Amundsen mener det ligger i religionen der han, på sin høye vestlige hest, flagger til kamp mot islam. Trenger vi virkelig slike som Amundsen i politikken? Kan vi ha tillit til at han greier å skille sin egen ideologi fra hans virke som politiker?
Vi har alle evnen til fundamentalisme iboende i oss og om Amundsen og Frp ønsker å bekjempe fundamentalistiske holdninger må de først begynne med seg selv.
Jeg er enig i at Amundsen må gå i seg selv.
Men han har noen poenger:
a) Islam har behov for reformer og sitt «Life of Brian». Så lenge de ikke kan le av profeten Muhammed så er de farlige. Alle som ikke kan le litt av seg selv er farlige.
b) Religion som politikk er farlig. Men det gjelder i like stor grad kristne, og Amundsen representerer selv et USA-servilt, jødeelskende, kristenfascistisk parti. Religion i politikken gir krig og ufred.
Du har imidlertid rett i at religion kan være et gode for individet. Om det brukes til selvinnsikt, refleksjon, filosofering om det udokumenterbare og vanskelig tilgjengelige. Individet kan finne kraft i religioner til å komme seg ut av rusmisbruk, fattigdom eller over andre «kneiker» i livet.
Når man begynner å bruke dette til å få makt over andre, da er man imidlertid over på feil bane. Både kristendom, jødedom og islam har dette makmisbruk innebygget, fordi det er monoteistiske religioner som tilbyer en sannhet på alt. Det er superlett å misbruke av enhver maktkåt tulling, om det er i Knutby eller i en presidentstol.
Amundsen bruker selv kristendom til å få egen makt, og unnskylder moderne kristendom mens han demoniserer islam. Begge religioner er like ille, og baserer seg på nøyaktig samme gudsbilde.
Kjære Geir Danielsen!
På disse nettsidene (flaatenbjork.no) er det ikke et krav som sådann at man bruker fullt navn. Har man en enkelt spørsmål til en av forestillingene eller lignende er det ikke så viktig for meg at forfatteren av innlegget står frem med fullt navn. Når man derimot ønsker å ytre seg om rett og galt, og så til de grader slår sannheten i bordet, slik det synes som du gjør, mener jeg det er viktig at du fremstår med fullt navn.
I innlegget ditt hevder du at Amundsen representerer et «USA-servilt, jødeelskende, kristenfascistisk parti». Det er en ganske kraftig påstand. Gidder du forsøke begrunne denne?